amy

Noen tanker om å «følge drømmen»

Og hvorfor du burde gjøre det samme….

Av: Amy Black Ndiaye

Først og fremst må jeg bare si at det å i det hele tatt kunne vurdere om du skal følge drømmen din eller ikke, er definisjonen på et luksusproblem. I tillegg er du én av over 7 milliarder mennesker på denne lille planeten kalt Jorda, som i universets skala bare er et lite sandkorn. Om du følger drømmen din eller ikke burde ikke ha noe å si, men så er det jo sånn at for oss på sandkornet er sandkornet det viktigste i verden.

Vi lever i et samfunn fylt av regler og normer, og vi formes av miljøene vi befinner oss i. Å bryte ut av normene, er imot vår natur som de flokkdyrene vi er, og derfor er det naturlig å spørre: 1) hvem burde jeg være, 2) hvem forventes det at jeg skal være, og 3) hvem er jeg?

For å være den du burde være må du kutte ned på karbohydrater, trene minst fire ganger i uken, bli fadder i Redd Barna eller Unicef, følge alle rådene fra selvutnevnte spesialister i motemagasiner og aviser og smile på alle bilder (jeg har prøvd og feilet hundre prosent – anbefales ikke). For å være den det forventes at du skal være må du bare høre på dine foreldre, eller venner, de som enten har null forventninger til deg, eller alt for høye forventninger. For å bli den du er må du skrelle bort alt støyet, slenge opp midtfingeren og gå din egen vei. Verre er det ikke. Eller, du trenger ikke slenge opp midtfingeren, men, det er en fetere exit.

Jeg liker å tenke, analysere og revurdere, en viktig del av jobben min som manusforfatter. Noen dager er jeg sterkt troende muslim, andre dager tvilende ateist. Men, det er to ting jeg er sikker på. Jeg er sikker på at vi gjør alt ut fra kjærlighet, eller mangelen på kjærlighet. Det er nok derfor bekreftelse er så viktig for oss, og grunnen til at jeg kan gå inn i en dyp depresjon hvis jeg ikke får over hundre likes på mitt nye profilbilde. Det er å ta litt hardt i, jeg har aldri fått mer enn femti likes, men du skjønner poenget. Antall likes holder ikke håret ditt når du spyr på byen; det er altså viktigere med få nære relasjoner enn mange fjerne. Kvalitet over kvantitet. Så, ikke lur deg selv til å tro at du bare blir elsket hvis du gjør det alle andre vil at du skal gjøre. Det er mye lettere å si at du ikke kan følge drømmen din fordi dine foreldre og venner ikke kommer til å støtte deg, enn å innrømme at du er pissredd for å gå på trynet. De som elsker deg vil at du skal følge hjertet, og hvis du går på trynet er de der for å hjelpe deg opp igjen. Hvis de ikke gjør det, stol på at de ikke er god nok for deg, og at du kommer til å finne en ny familie som du får velge selv i forfølgelsen av drømmen. Som flokkdyr finner vi alltid en ny flokk.

Det andre jeg er helt sikker på, er at det finnes kun en person i verden du skal leve med dag ut og dag inn til døden inntreffer. Deg selv. Så, da er det vel bare logisk å anta at livet ditt blir mye bedre hvis du elsker deg selv. Med det som utgangspunkt måtte jeg være brutalt ærlig med meg selv.  Hvis jeg gjemte meg bak unnskyldninger og ikke turte å ta sjanser og følge drømmene mine, da var jeg ikke en person jeg kunne elske. Så valget ble tatt, drømmen fulgt, og i dag jobber jeg med det jeg digger mest i verden, som er å fortelle historier. Jeg jobber frilans og vet ikke om jeg har jobb etter sommeren, jeg har utsatt å betalte tilbake studielånet, og sånn som økonomien min ser ut nå kommer jeg aldri til å kunne kjøpe meg en leilighet. Livet mitt går opp og ned, og jeg elsker det og jeg hater det. Jeg lever for ytterpunkter og jeg hadde dødd av en ni til fire jobb. Sjelen min hadde ikke taklet det. Til tross for usikker cashflow, kunne jeg ikke hatt det bedre. Jeg lever av det jeg har drømt om å leve av.

Noen skikkelig smarte folk har forsket på hva som gjøre mennesker lykkelig. Og, ikke så veldig overraskende, viser det seg at penger og alt penger kan kjøpe ikke er kilden til et lykkelig liv, men relasjoner. Altså, mennesker gjør mennesker lykkelig.  Så, hvis årsinntekt er den avgjørende faktoren når du skal velge hva du vil gjøre med livet ditt, vil jeg og de skikkelige smarte folka anbefale deg å ta en ekstra runde og spørre om det finnes noe viktigere.

Tør å tenke selv og å stille spørsmål til alt som har blitt presentert som sannheter. Et eksempel, alle utlendinger er farlig. Det er bullshit. Du må være tynn. Bullshit. Du må studere. Bullshit. Du må kle deg riktig, være på de rette stedene, ha masse følgere, være heit, være smart, være oppdatert på alt som gjelder the Kardashians —BULLSHIT. Hør her, du ikke en dritt. Du gjør akkurat som du vil. Og hvis du møter på hatere, hever du hodet ditt og sier ”skepsisen din har ingenting med meg å gjøre, du projiserer din egen usikkerhet på meg fordi jeg gjør det jeg vil, og du ikke tør å gjøre det du vil”. Okay, det er en litt heftig og lite muntlig setning, men poenget er at hatere kommer alltid til å hate og hatet deres har ingenting med deg å gjøre og alt med dem selv å gjøre.

Jeg er ikke noe orakel, selv om noen venner kaller meg det. Jeg har ingen svar, selv om jeg tror jeg har alle svar. Jeg er filmskaper som vil si at jeg tror mitt syn på verden er interessant for alle, jeg er kjempe narsissistisk, men det er snakk om narsissisme i sunn dose ifølge min tidligere psykolog. Jeg vet ingenting om deg, og hvordan du burde leve livet ditt. Men, nå har jeg delt noen tanker om mitt liv og hvorfor jeg er hvor jeg er, og kanskje det kan inspirere til noen tanker om deg og ditt liv. Jeg heier på deg, bare kjør på og ikke ta alt så jæla seriøst. YOLO.