HENNi 1

«Henni» med mer

Jeg er ikke som frøken Aulie, som står foran kunsten sin med melkesprengte daier for å representere seg selv. Jeg står bak kunsten min og lar den representere meg.

Av: Susann Hellesnes

Henriette Jonset (26) kommer drassende på fire malerier når vi møter henne klissvåt i Strandgaten. Bildene er godt pakket inn og vi kan på mange måter kalle det en typisk formiddag i Bergen.

– De er tung, ler Henriette med et skeivt smil.

Hun forteller om en drøm hun har. En drøm om å kunne leve av å male. For det var ikke før nylig at hun innså at disse «male-greiene», kanskje kunne være noe mer enn en kveldshobby hjemme i leiligheten på Nygård.

– Jeg begynner å se en utvikling i hvert bilde jeg maler. Det er også det som er driven til å male neste bilde. Maleriene endrer seg i forhold til følelsene mine.

Hele familien hennes er kunstnerisk, og hun har alltid kunnet tegne og male, men det var ikke før et knapt år siden at hun virkelig satt igang et maleprosjekt.

– Jeg så hva jeg fikk til og fant en ro med meg selv. Da så jeg også den roen jeg fikk av å male, forteller hun.

Henriette liker å bruke sterke farger i maleriene sine.

Maler sterke kvinnelige figurer.

Når det kommer til å male følger Henriette få regler, foruten om en; hun maler kun bilder av sterke, kvinnelige figurer. Selve malegleden får hun av stoltheten hun vet det ville gitt mormoren, som også går igjen i alle bildene hun maler.

– Jeg er selv veldig feminin og opptatt av den kvinnelige styrken. Jeg liker en solid kjerring, forteller hun og ler av seg selv.

– Men jeg er ikke som frøken Aulie altså, som står foran kunsten sin med melkesprengte daier for å representere seg selv. Jeg står bak kunsten min og lar den representere meg, sier hun bestemt.

Henriette har et sterkt og feminint utrykk. Hun kler seg feminint og stramt. Fargepaletten, som er veldig begrenset, står i sterk kontrast til kunsten som er like fargerik som en «Godt&blandet»-pose fra Rema.

– Jeg velger aldri fargene på forhånd, akkurat som at jeg ikke velger resultatet på forhånd. Men igjen er feminine farger godt representert, og gull går igjen i alle bildene mine.

Det ekstravagante utrykket i bildene hennes er også en slags hyllest til mormoren. Utrykket skal symbolisere ærverdighet, for det er fortsatt sånn hun ser henne.

– Man finner en ro og dybde i bildene mine, og det kommer veldig godt frem i linjene og fargene i motivet. Ærverdigheten gjennomsyrer bildene mine, konkluderer hun.

Hun forteller videre om en kreativ prosess som er uforutsigbar, men at resultatet skal bli bra, er hun aldri i tvil om.

– Den største delen i prosessen er i det jeg sier meg ferdig og finner ut at jeg ikke er ferdig likevel. Det er da det går ifra å være et maleri til å bli en finesse, ler hun.

Nå ønsker hun å ta steget videre og få kunsten sin ut. Hva det blir til vet hun ikke, men at hun skal fortsette å male er det ingen tvil om.

– Jeg bare maler. Starter med noe og avslutter med noe annet.