2017-09-18 OSLO RECORDS Linni33110

Gladgutten som feirer melankolien

Linni fra Yoguttene har hatt et innholdsrikt musikkår, og er nå aktuell med nominasjon hos Spellemann i kategorien Urban, sammen med Cezinando, Arif og Ivan Ave. Han har også nettopp rundet av feiringen av albumtriologien Minimum, Maksimum, Medium. Vi tok i den anledning en prat med vedkommende om blant annet Mummitrollet, emo-musikk, og hermetisk lapskaus.

Tekst: Maria Sung Ae Lervik
Foto: Ole Martin Halvorsen

– Det er kult å være nominert sammen med de tre andre. De er jo ganske mye større enn meg, og veldig gode på hver sin måte, sier Linni om nominasjonen.

Ordet ”Urban” skaper derimot mer forvirring.

– Jeg har aldri vært så urban, og skjønner ikke helt betydningen av ordet. Det minner meg mest om den tegnefilmen med de rottene som kjører motorsykkel. I tegnefilmuniverset er jeg vel mer en Snusmumriken enn noe annet. Cezinando ligner vel mest på Sniff, og Ivan Ave kan være han som bor ute i det fyrtårnet med strikkegenser. Arif tror jeg nesten ikke eksisterer i Mummidalen.

Musikk som en god klem

– Jeg vil ikke si at musikken jeg lager nå er en motsetning til det jeg tidligere har laget med YG. Jeg er like mye Linni fra Yoguttene som jeg er som solo-artist. Selv om mange har sagt til meg at de synes musikken min nå, er trist og emo. Jeg har opplevd at folk kommer bort til meg og spør om det går bra. Og det gjør det jo. Jeg er en gladgutt som feirer melankolien! Det jeg har drevet med på egenhånd, har blitt som det har blitt, og er verken et planlagt konsept, eller en mer autentisk versjon av meg selv.

Som svar på spørsmålet “hvordan vil du folk skal ta imot musikken din” svarer Linni at han vil at folk skal «catche» musikken hans i hele album formatets helhet, fra start til slutt. Og at de gjerne tar imot låtene han slipper som en god klem.

– Tekstene mine kommer fra ulike forsøk på å sette ord på summen av erfaringer, ovenfor omgivelsene mine.

Linni feiret også nylig avrundingen av albumtriologien sin som soloartist, men er ikke så komfortabel med å feire seg selv.

– Nei jeg er litt dårlig på det der, men det ble jo veldig gøy, ler han.

Prosjektsamarbeidet «Neste Planet» skal gi ut oppfølgeren til «Hvordan danse naken & drepe drager».

– Den skal hete ”Mine drager og helter”, og handler om drager, vennskap, playstation, nypresset juice, utsikter, innsikter og annet bra. Det blir litt i samme gaten som første greien, og med en rekke bra samarbeider. Ellers skal jeg spille på By:larm og Trondheim Calling, og så har jeg tenkt å få med meg Kadettferstivalen i sommer.

Fem med Linni

Hva har vært målene dine så langt?

– Målene mine har vært å få jobbe med mennesker som inspirerer meg, og lage musikk som jeg selv har lyst til å høre på. Og så har jeg lyst til å stadig utvikle meg, og overaske meg selv og andre.

– Framover har jeg ikke noen konkrete mål, annet enn å fortsette å leve, og tørre å kjenne på det kjipe. Leve i begge ender.

– Ellers er jeg veldig tilfreds med å se livet fra mitt perspektiv, hvis det betyr noe. Jeg håper at jeg stadig utvikler meg og har evnen til å lage noe nytt i morgen. Og så er det bra å vite at man ikke befinner seg på bare ett sted hele tiden.

Hva er du mest stolt av i løpet av karrieren din og livet generelt?

– Noe som gjør meg stolt er når gode mennesker kommer opp til meg og gir meg kjærlighet og bekreftelse på at jeg gjør noe riktig, og at jeg når ut til folk med musikken min.

Hva er du minst stolt av?

Jeg eier ikke så mye skam. Jeg setter pris på alle erfaringer.

Er det noe du angrer på at du har servert til andre? – Både kulinarisk og musikalsk.

– Jeg er stolt av all musikken jeg har laget, men det første jeg serverte av mat til ekskjæresten min, som da var min daværende kjæreste, var riktignok hermetisk lapskaus som jeg dynket i unødvendig mye salt. Ellers angrer jeg ingenting.

Hvilken mat er musikken din og «kor mat e ‘an»?

– Musikken min er en god ramen, med masse forskjellige distinkte smaker. Den e mest ramen!

Kommentarer

kommentarer