HAVA

HAVA, en bergensartist som løsriver seg fra flinkpike-syndromet

HAVA, eller Hanne Vatnøy som hun egentlig heter, er artisten som slo gjennom i Japan, før noen i Bergen kjente navnet hennes. Hun er åpen om hvordan det er å leve med høysensitivitet, elsker artisten Sia, og sitter gjerne på Fjellhytten mellom Fløyen og Ulriken for å lufte tankene. I dag slipper hun albumet ELYSIUM, og Utetrend har selvsagt tatt seg en liten prat med henne om både musikk og livet generelt.

Skribent: Mailiss Solheim

Foto: Monica Santos Herberg 

ELYSIUM er et konseptalbum HAVA har jobbet med i 5 år. Den inneholder 9 låter som alle på hver sin måte handler om håp.

Gratulerer med fin plate. Vil du starte med å fortelle litt om hva platen handler om, og hvordan det har vært å jobbe med den?

– Tusen takk! Det har vært en lang prosess både i låtskrivingsfasen, utvelgelse av de rette låtene og selve innspillingen i Broen Studio (Bergen). Jeg er veldig pirkete, kresen, detaljorientert og en perfeksjonist, så det er jo både positivt og utfordrende når man er artist. Regner med det er noe av årsaken til at ting har tatt tid. Jeg ville gjøre albumet til et ”mesterverk”; mitt livsverk.

– Jeg er som regel ikke fornøyd med en låt før selve musikken og stemningen i låten treffer meg. Resultatet er et album som jeg hører på jevnlig, og låter som treffer meg dypt hver gang. Jeg er så stolt over produktet, og stolt over at jeg klarte å holde ut i alle venteprosessene underveis. Nå er jeg klar for at musikken skal møte publikum der ute.

Utetrend snakket med HAVA for et års tid siden . Så vi lurer på hva som er nytt siden sist utenom dagens albumslipp.

– I tillegg til singelslipp og albumslipp har vi ferdigstilt musikkvideoen til Omission, så det er mye å glede seg over. Når man er artist er man egentlig aldri i mål med ting, fordi det er alltid mye som skjer. Så det er viktig å stoppe opp og glede seg over alle utgivelser og happeninger. Det er fantastisk å få holde på med musikk, og produsere både album og musikkvideoer.

Musikkvideoen til Omission har premiere her hos oss, se den nydelige videoen:

Artistnavnet HAVA kommer fra hebraisk, et språk som er rimelig ukjent for de fleste av oss. Det er ikke til å skjule at vi lurer på bakgrunnen til nettopp dette navnet.

– Jeg har flere ganger vurdert å endre artistnavn, men det var ikke før nylig at det ble bestemt. HAVA er et akronym av mitt navn. Et akronym er et initialord (forkortelse) som blir lest og uttalt som et vanlig ord, altså ikke bokstav for bokstav. HAVA er også et kvinnenavn og betyr ”å puste” eller ”den som gir liv”. Jeg syntes dette var veldig vakkert, og at det passet bra med min musikk. At det var hebraisk var bare tilfeldig, hehe. HAVA ble også naturlig for meg, fordi mitt plateselskap heter Hava Music.  

Foto: Monica Santos Herberg

Foto: Monica Santos Herberg

Høysensitivitet

Du er åpen om å være høysensitiv. Kan du fortelle oss hva det er, og hvordan du klarer å balansere dette med artistlivet?

– Jeg ble ikke klar over at jeg var høysensitiv før kanskje i 2013. Etter det forstår jeg mer mine reaksjoner i ulike settinger, og jeg måtte øve meg i å planlegge deretter. Utfordringer med det er at jeg tar inn alt av info i de ulike rom (lyd, farger, lukt), og kan til tider bli overstimulert.

– Det har vært en utfordrende reise å finne ut hvordan jeg som vil leve av mitt artistvirke, skal takle bransjen når jeg er så sensitiv. Med tiden har jeg lært meg å ”ta inn mine sensorer” (de som fanger opp all infoen) som en beskyttelse, og så kan jeg åpne de når det er trygt. Jeg kaller det å ta på meg rustningen min, og det gjør jeg alltid før alle øvinger og konserter; jeg skrur på en måte meg selv av følelsesmessig. Så kan jeg skru meg selv ”på” når jeg vet at jeg har tid til å reagere på alle inntrykk. Jeg blir som regel veldig emosjonell dagen etter en konsert. Da kommer alle følelsesmessige uttrykk.

Flink pike og frykt

HAVA forteller at hun er perfeksjonist med høye forventinger til seg selv, og peker på flink-pike-begrepet.

Av og til kan målene og forventningene være så høye at man mister pusten bare av å tenke på det. Låten ”Omission” ble resultatet for min overlevelse. Låten er en beskrivelse av tilstanden av å hvile i at man ikke har kontroll. Det er det motsatte av det jeg ville gjort før. Før ville jeg ha strevd og fått panikk over alt jeg ikke hadde kontroll på, jeg var kontrollfrik og ville kontrollere det uforutsigbare.

–Det kan høres uforståelig ut: at jeg som reagerer på alt av ytre støy og blir tappet for energi av uforutsigbare ting, vil velge å leve et liv som artist i en bransje full av kaos, distraksjoner og uforutsigbarhet. Svaret er likevel enkelt for meg. Jeg er artist og låtskriver fordi jeg elsker musikk. I etterkant av konserter får jeg ofte tilbakemeldinger fra publikum med sterke adjektiv på hvordan musikken treffer dem, og jeg har virkelig forstått at musikkens karakter og egenart har rekkevidde utover min komfortsone. Å være artist er min identitet og i mitt DNA.

Jeg er artist og låtskriver fordi jeg elsker musikk.

Du har uttalt at du ikke lenger er slave for frykten. Hva mener du med det og hvordan har du klart å løsrive deg?

– Å være slave for frykten handler for meg om å være fanget i ulike frykter, som for eksempel frykten for å mislykkes. Det er så mye vi kan gå rundt å være redd for, men det fører jo virkelig ikke til noe godt. Det er litt vanskelig å skulle forklare hvordan jeg klarte å ikke la meg styre av frykt, men nå kjenner jeg på full hvile og frihet.

– Jeg vet at jeg ikke er perfekt, men jeg er bare et menneske som liker å synge og å lage musikk. Jeg legger ikke min verdi i prestasjoner fordi jeg har et godt forhold til meg selv uavhengig av hvordan resultat jeg får. Jeg er likevel resultatorientert og ambisiøs for min karriere, men jeg er raus og ydmyk på det menneskelige plan.

Alenetid og fjelltur

Når du skriver ny musikk, hvor befinner du deg helst da?

– Når jeg skriver ny musikk er jeg som regel alene, og sitter ved pianoet. Dersom jeg er ute på reise, kommer ideer til låtene som regel når jeg går meg en liten luftetur, eller jeg sniker meg litt unna. Når jeg har fått en idé, drar tankene mine inn i et kreativt univers, og jeg blir ganske fraværende. Derfor er det fint å være alene, slik at jeg ikke blir avbrutt, eller mister noe som kan bli en ny låt  

Har du en favorittartist og en favorittplate?

– Sia er min favorittartist, og en av favorittplatene mine er Susanne Sundfør sin ”Ten Love Songs”.

Hva er veien videre for deg?

– Nå håper jeg at albumet ELYSIUM og låtene kan få synke inn til publikum, og bli spilt mye fremover. Jeg vil spille mest mulig, og ellers foregår det mye gøy planlegging i kulissene.  

Har du ett favorittsted i Bergen?

– Jeg liker å sitte på Godt Brød oppe i Botanisk hage, og ellers er utsikten fra Fjellhytten (toppen mellom Fløyen og Ulriken) et godt sted å lufte tankene.

Hva kler du deg helst ut som på halloween?

– Jeg kler meg helst ut som noe som ikke skremmer vettet av meg når jeg ser meg i speilet. Kanskje jeg går en litt annen vei og kler meg ut som en superhelt heller. ZORRO, Batman eller Superwoman.  

Utetrend sitter igjen med følelsen av at Superwoman ikke bare er et kostyme for HAVA. Hun er en artist som sitter på en sterk historie, og viser enorm styrke gjennom sine historier om hvordan hun balanserer et liv som høysensitivitet og kjærlighet til musikken.

ELYSIUM er et vakkert, behagelig album som rører med følelsene. Kanskje ikke så rart, når den røde tråden er håp. HAVA har en myk og engasjerende stemme, og leker seg i et spekter mellom melankoli, sårbarhet og styrke. Med referanser til både pop og singer-songwriter-skolen, er dette et album for både rolige kvelder og fest.

Kommentarer

kommentarer