Mandy, BIFF, Nicolas Cage

Saken er BIFF

Ett av høstens høydepunkter, Bergen Internasjonale Film Festival (bedre kjent som BIFF), er over for denne gang. Selv om vakuumet føles stort når regnet pisker på ruten, så sitter jeg likevel igjen og mimrer over en rekke magiske øyeblikk. Ergo: det er bare å glede seg til neste år! Les om noen av høydepunktene her.

Av: Andreas Enehaug

Årets BIFF leverte som vanlig en rekke uortodokse og obskure filmer, som du garantert hadde gått glipp av, med mindre du er en særdeles dedikert filmjeger.

Undertegnede så totalt 17 filmer i løpet av årets festival, innimellom vanlig jobb og hverdagslige forpliktelser. Det var helt klart verdt det, selv om både døgnrytmen og jobbkonsentrasjon fikk seg en solid trøkk (spesielt etter lørdagen, hvor jeg og en kollega så 6 forskjellige visninger på én og samme dag).

Jeg skulle selvsagt ønske at jeg kunne skrive utfyllende om alle de nevneverdige filmene, prisene, regissørene, prestasjonene osv., men det har hverken jeg mulighet til eller du tid til å lese. Så i stedet har jeg valgt å fremheve et knippe øyeblikk som preget min BIFF-opplevelse i 2018.

Svenskene leverer igjen

Først ut på min «greatest hits-liste» er den svenske fantasy-filmen «Grensen», en noe absurd, men varm og fascinerende historie om grensevakten Tina. Med sine særegne ansiktstrekk og uforklarlige evne til å oppdage smuglere, skiller hun seg tydelig fra de andre kollegaene i tollvesenet.

På privaten kommuniserer Tina enklere med dyr enn med mennesker, og det er først når hun møter den mystiske karen Vore at hun for første gang opplever en ekte følelsesmessig kobling til en annen person. Jeg ønsker selvsagt ikke å avsløre noe av handlingen, men jeg kan skrive under på at at sprøe, urovekkende og meget underholdende ting skjer som resultat av den blomstrende kjemien mellom Tina og Vore.

Filmen er basert på en novelle av forfatteren John Ajvide Lindqvist, som tidligere har skrevet klassikeren «La den rette komme inn» og gjennom regien til svensk-iranske Ali Abbasi har de sammen skapt et bemerkelsesverdig filmunivers. Du vil utvilsomt la deg fenge, selv om du også vil fnise, rynke på nesen og tidvis vri deg i stolen.

Filmen vant for øvrig den såkalte «Un certain regard»-prisen ved årets Cannes festival, en parallell konkurranse til Gullpalmen som gir internasjonal annerkjennelse til de litt mer uortodokse filmene. Jeg kan utvilsomt anbefale denne svenske perlen, selv om du selvsagt ikke kan gå inn i kinosalen og forvente deg klassisk popcorn-underholdning.

 

Dokumentarene skuffer aldri

Årets BIFF var som alltid spekket med gode dokumentarfilmer. Selv om jeg gjerne skulle hyllet flere av dem, så var min absolutte favoritt «RBG», biografien om den 85 år gamle amerikanske høyesterettsdommeren og feminist ikonet, Ruth Bader Ginsburg. Muligens den personen som har gjort mest for kvinners rettigheter i USA noensinne?

Jeg er mann nok til å innrømme at «RBG» gav meg både klump i halsen og tåre i øyekroken mang en gang, ettersom hun rett og slett er en superhelt – ferdig arbeid! Dere kan kort sagt notere meg ned som «stinn av beundring». Men til tross for min endeløse fascinasjon for The Notorious RBG (hennes velfortjente kallenavn) så er det ikke denne filmen jeg ønsker å fokusere på i årets BIFF-rapport.

Den kanskje mest oppsiktsvekkende dokumentaren under årets festival var nemlig den fengende «Three Identical Strangers». Til opplysning så byr det meg nesten imot å fortelle dere hva den handler om, ettersom jeg selv gikk inn i kinosalen og kun visste hva tittelen var. Dette gjorde selvsagt at både overraskelsen og den emosjonelle berg-og-dalbanen ble enda større. Men jeg forstår naturligvis at jeg må gi dere noe.

Med den passende taglinen: «Du tror det ikke selv om du ser det!» så redegjør «Three Identical Strangers» den bisarre historien om tre amerikanske ungdommer som i 1980 oppdaget at de var identiske trillinger, til tross for at de aldri hadde hørt om hverandre eller en gang visste at de hadde brødre.

Denne basiskunnskapen blir du servert i løpet av filmens første 10 minutter og etter det kommer bare tvist etter tvist. Denne bemerkelsesverdige dokumentaren er nemlig en emosjonell reise gjennom psykologi, sosiologi, adopsjon, hemmelighold og generell forskningsetikk. Jeg kan egentlig ikke si så mye annet enn: «se den!». Det er helt klart verdt det.

«Crazy evil»

Tilslutt så må jeg nesten nevne filmen som allerede har blitt en kultklassiker, «Mandy». Hvordan skal jeg i det hele tatt begynne å forklare dette verket? Noen ville nok referert til «Mandy» som «tull, tøys og fanteri» eller «banalt, overspilt fjas»? Andre vil hylle den som kunst…

Jeg er usikker på hva jeg skal si, men jeg er den første til å innrømme at den var meget underholdende (i sin totale galskap). Programmet til BIFF beskrev filmen best, «Mandy er ikke en film, det er en feberdrøm». Med Nicolas Cage i sin sitat: ”mest spinnville rolle noensinne”, så sier det seg selv at du nesten bare må sjekke ut hva dette er for noe.

Premissene for plottet er syltynt, og handlingsforløpet fra A til Å er skremmende enkelt, men la ikke det stoppe deg! Den italiensk-kanadiske regissøren Panos Cosmatos har nemlig laget den filmen han sikkert helst ville se som 12-åring (og bare det er jo gøy i seg selv). Dette er kort fortalt et hevndrama av dimensjoner, proppet full av tegneserie-referanser, heavy metal-elementer, skrekkfilm-impulser og med den sykeste visuelle fargeleggingen du kan tenke deg. Se for deg ditt mest absurde mareritt (på syre).

Filmen handler om vedhuggeren Red (Cage) og hans kjæreste Mandy som har bygget et kjærlighetsparadis i skogen hvor de harmløst nyter hverandre. Idyllen knuses dessverre/heldigvis når onde kultmedlemmer og lærkledde motorsykkeldemoner kidnapper fruen i huset. Den ellers så sindige Cage takler selvsagt dette dårlig. «Nå skal det hevnes for alt det er verdt»… Bevæpnet med motorsag, armbrøst og en selvsmidd gigant-øks så tar Cage opp kampen! Det er sprøtt, det er latterlig, det er tynn suppe, men herregud så festlig det er! En «guilty pleasure-film» du kan være stolt av å like!

 

Saken er BIFF

Du gikk med andre ord glipp av mye spennende på årets BIFF, men det er alltid neste år!

Jeg skulle gjerne også redegjort for filmer som det absurde Emma Stone-kostymedramaet «The Favourite», det intense libanesiske rettsdramaet «Fornærmelsen» og den prisvinnende dokumentaren «Minding The Gap» om vanskeligstilte ungdommer som finner sin frihet på et skateboard, men det er som kjent ikke tid til slikt. Den aller siste bonus-informasjonen jeg velger å nevne for dere er en tanke eller to om Lars Von Triers siste stykke jævelskap, «The House That Jack Built».

La det være sagt først som sist, jeg er ingen fan av Von Trier. Min personlige, negative innstilling går enkelt og greit ut på at jeg synes han er altfor pretensiøs, samt at han pusher egentlig bare grensene fordi han kan. Alt Lars lager er med andre ord så krampe at jeg blir helt andpusten. Likevel ble jeg unektelig nysgjerrig etter å ha sett traileren til seriemorder-eposet hans «The House That Jack Built» (med en mesterlig hovedrolleprestasjon av gode gamle Matt Dillon).

Jeg har ikke offisielt tenkt å anbefale denne filmen til noen, men det er én ting, dvs. én scene, jeg simpelthen må nevne. For etter å ha begynt som en slags løssluppen mørk komedie, så tar filmen cirka midtveis en vri som kort sagt var heftig (og da bruker jeg ikke det ordet i positiv forstand).

Personlig lar jeg meg sjelden og aldri sjokkere over filmer, ettersom jeg veldig raskt analyserer hvordan de evt. absurde scenene er gjennomført rent teknisk, eller hvilken effekt filmskaperen har prøvd å fremprovosere, MEN jeg lot meg likevel tidels ryste av én spesifikk sekvens. Til de av dere som har sett filmen, så sier jeg bare «jakt-scenen med de røde capsene». 

Det blir rett og slett for bestialsk å beskrive selve hendelsesforløpet i detalj i et familievennlig nettmagasin som Utetrend, men det jeg kan si er at det er noen uskrevne regler i filmverden. Regel nr.1 er at man du ikke kan vise drap eller vold mot barn på film, for «ett sted går faktisk grensen». Regissør og manusforfatter Lars Von Trier, som selvsagt elsker å sjokkere, så garantert den regelen og tenkte «game on!». Kort sagt: jeg måpte i sikkert 5 minutter sammenhengende i etterkant. Med andre ord var det GALSKAP.

At visse elementer i denne sinnsforvirrede filmen har greid å komme seg forbi investorer, sensurbyråer, etiske komiteer og et over-sensitivt 2018-publikum er for meg totalt uforståelig. Misforstå meg rett, jeg sier ikke dette for å være en negativ anmelder. Jeg sier bare at Von Trier høyst sannsynlig burde være låst inne ett eller annet sted… 

Men for all del, la oss til syvende og sist fokusere på det positive: BIFF var nok en gang en kjempesuksess! Det er viktig å la seg ryste en gang i blant også.

Tusen takk til arrangørene. Det var en absolutt fornøyelse. Vi sees igjen til neste år.

Kommentarer

kommentarer