SAMSUNG CAMERA PICTURES

Den gangen jeg tålte «mindre»

Jeg vil gjerne fortelle om noe som skjedde en kald natt i Bergen sentrum for noen uker siden.

Av: Redaktør

Jeg må forresten få snike inn at jeg er mørkhudet, men om det har noen relevans for denne historien er jeg fortsatt litt usikker på. Jeg velger å ikke tro det. Men jeg vil likevel fortelle det som skjedde, for jeg tror jeg lærte noe. Noe litt kjipt om mennesker.

Jeg hadde vært på en prisutdeling og hadde kledd meg deretter: kjole, høye hæler, oppsatt hår og en lang kåpe som skjulte kjolekanten. Jeg begynte å kjenne på sulten og satte kurs mot McDonalds på Torgallmenningen, som jeg alltid gjør. Man må jo ha kvelds. Så jeg kjøper med meg den største menyen og vender snuten hjemover.

I det jeg runder Lido-hjørnet får jeg øye på en tigger. Hun sitter på bakken med en tom kopp og et tomt blikk. Jeg snakker til henne, spør om det går bra? Hvordan hun har det?

Hun hadde det ikke særlig, så jeg gir noen kronestykker, men følte at det alene umulig kunne veie opp for den natten hun hadde foran seg. Jeg tilbyr henne Mcdonalds-menyen. Da var i alle fall matbehovet dekket for noen timer, og vi snakker videre på to forskjellige språk. Det er ansiktsuttrykket hennes som gir meg svar på spørsmålene mine, og vi har det i grunn ganske koselig, før en guttegjeng kommer bort til oss og heller stemningen andre veien. En av dem roper «hore» til meg på bosnisk. Flaks jeg har venner fra Bosnia, så jeg forstod hva de sa. Det er uansett ikke så nøye, sånt tåler man.

Så kommer mann nummer to. En vilt fremmed som setter seg ned ved siden av meg og begynner å klå og holde rundt meg. Dette har jeg aldri opplevd før, så det tok litt tid før jeg klarte å reagere. Damen ved siden av meg reagerte for meg, på samme språk som han snakket. Jeg rister det av meg, og fortsetter samtalen med sidedamen min, før begeret mildt sagt renner over når mann nummer tre kommer bort og spør hvor mye jeg tar betalt for å bli med han hjem? Han trodde jeg var prostituert. Det tåler jeg mindre. Spesielt når jeg skjønner grunnen: høye hæler og kjole. Hele den reglen der. Det er egentlig her jeg lurer på om hudfargen også hadde noe å si.

For jeg har aldri opplevd liknende. Kanskje er dette hverdagen for flere jenter? Ikke vet jeg, men det åpnet øyene mine. Jeg går stort sett i kjole og høye hæler annenhver helg, jeg – men da får man kanskje heller komplimenter enn bud.

Jeg tror det har mye å gjøre med hun jeg satt ved siden av, samtidig som det har alt å gjøre med de som gikk forbi. Vi gjorde ikke noe galt. Jeg følte heller jeg gjorde noe riktig ved å holde hun som hadde det vanskelig med selskap.

Så kommer flere av mine dress- og kjolekledde venner fra prisutdelingen forbi, og jeg slår følge med dem til bybanen.

Da fikk jeg gå i fred. Men antrekket var fortsatt det samme…

Kommentarer

kommentarer