En tid hvor forskjellene mellom rik og fattig var enorme og hvor jenter prostituerte seg for å ikke havne på arbeidsanstalten. En tid som ikke var røde roser og fløyel, men tragisk og vanskeligstilt for mange. Bordellvirksomhet var offentlig akseptert og kvinner fikk grusomme tilnavn som Kristine forlengeren og Karen pumpekiste. Bergens lange historie med prostitusjon kommer nå frem i lyset.
Av: Maren Myrseth
Det er nok ikke mange som er klar over at på nøstet er det et hus som blir kalt Gledeshuset Vestindien. Hadde dette vært mellom 1500- og 1800-tallet hadde nok huset vært fylt opp av unge kvinner som jobbet til livets opphold ved å tilfredsstille sjømenn, handelsmenn og andre tilreiseinde. I dag er det et fascinerende museum hvor denne skyggesiden av Bergenshistorien kommer frem i lyset.
Vi møter de to frivillige Christopher Harris og Gro Elisabeth Bastiansen for å ta en liten prat om Bergens egen Red Light-district. Harris og Bastiansen har begge jobbet mye faglig med akkurat dette temaet. De har blant annet skrevet en bok som heter «Bergen var opfyldt med bordeller» og holder foredragene nede på museet.
– Det er et langt kapittel. Prostitusjon finnes i alle byer, spesielt sjøbyer og militærbyer. Bergen har
en lang historie med prostitusjon helt tilbake til middelalderen som Gro har skrevet om i boken, forteller Harris.
– Kildene mine sier at det var folk av alle slag overalt fra som var kunder hos vertshusene og bordellene. Bergen var jo også en handelsby. Mye av handelen skjedde jo langs bryggen og der var det altså et stort marked for prostitusjon, sier Bastiansen.
Mye av bordellvirksomheten skjedde i Øvregaten bak bryggen, men det ble etterhvert flyttet ned til Nøstet hvor Gledeshuset Vestindien ligger.
– De fleste vet om at det var en del bordellvirksomhet i Øvregaten bak bryggen og det ble etterhvert flyttet ned hit til Nøstet. Noe av grunnen til dette var at det tidligere var en slags avkrok og «bortgjemt» del av byen som passet godt til skjult virksomhet som prostitusjon. Skulle du ut om kvelden og ikke var av den finere klassen skulle man som regel til nøstet. Da var det ølkroer, dansehaller og ikke minst prostitusjon, sier Harris.
– Øvregaten mister etterhvert sin status som horestrøk og blir et mer finere strøk på 1600-tallet. Prostitusjonen flyttes for alvor ned på nøstet da. I regnskapene kan du finne at hovedtyngden av damer befinner seg i Øvregaten og så forflytter de seg til andre steder av byen, sier Bastiansen.
Huset vi nå sitter i er gammelt og er selve fundamentet av huset som var bordellet Gledeshuset Vestindien en gang i tiden. Denne bygningen har blitt restaurert av Roger Iversen og hans medsammensvorne. Mens Bastiansen og Harris to har laget to utstillinger som henger i lokalet her.
– Det huset vi er i nå heter Vestindien. Det var et av to hus her nede i Nøstegaten som ble brukt som bordell. Dette ble tatt i bruk som bordell etter 1807 og eksisterte som bordell til 1876.
De forteller meg at det innvendig er ganske annerledes enn det ville sett ut da det var i drift, men at mye av det originale interiøret har blitt tatt vare på.
– Det rommet vi sitter i nå her nede var en dansesal hvor det var salg av øl. I andre etasjen var det små alkover hvor de prostituerte kunne trekke seg tilbake med mennene.
– Disse bordellene var veldig simple. Det var mye slagsmål og bråk her så mye pleide å bli ødelagt. Det er i dag restaurert med tanke på at det kunne brukes som utstillingslokale og formidlingslokale.
Offentlig akseptert
De forteller meg videre at det var ikke lov å drive bordell, men at Vestindien likevel var offentlig.
– De hadde nærmest offentlig godkjenning. De ble kalt «offentlig bordell» på 1800-tallet, selv om de ikke ble drevet av det offentlige. Det var jo ikke lov, men det var godkjent av politiet og det offentlige, forteller Harris.
– Selv om folk klagde på bordellene her nede og at det var en offentlig aksept så syntes politiet at det var en god ordning at det var samlet på nøstet for da kunne de holde øye med de og visste hvor de var. Alle måtte også registrere seg hos politiet med fullt navn, forteller Bastiansen.
Det ble en oppblomstring av bordell og vertshus i dette strøket.
– Dette ble kjøpt opp av en kvinne og noen venninner fra Trondhjem. De kjøpte etterhvert opp et hus over gaten og flere hus bak her. Det er ganske mange. Vestindien var et av to store bordellhusene som var veldig kjent. Det andre lenger borte her het de fire løver, et annet et gebraltar. De hadde veldig eksotiske navn.
Jenter fra lavere samfunnslag
Jentene som jobbet her på Vestindien var stort sett fra de lavere samfunnslag.
– Hvis du var jente som var konfirmert og ikke klarte å skaffe deg jobb kunne du arresteres og settes i tvangsarbeidsanstalt som løsgjenger. Det var veldig få jobber for jenter i denne arbeidsklassen, ofte tjenestepike e.l. Da stod disse bordellmødrene fra nøstet klar for å hanke inn alle disse jentene på anstalten og tilby de jobb slik at de ikke ble holdt i nærmest en fengselstilstand.
Da var det mange unge kvinner som jobbet som prostituert i en kort periode før de giftet seg eller fikk en annen jobb og kom seg videre.
– Det var altså et yrke som var akseptert på en måte. Det var ikke helt stuerent, men det var veldig mange jenter som så det som en mulighet å tjene penger i en nødsperiode.
– Likevel var ikke prostitusjon lovlig eller tillatt på noen måte. Selv om det var offentlige bordeller og tillatt av politiet var det virksomheter som egentlig var forbudt. Man ville gjerne kvitte seg med dette, men man flytter heller virksomheten til steder hvor man lettere kunne kontrollere den, sier Bastiansen.
Bastiansen forteller videre at begrep som hore og løsaktig kvinne ble ofte brukt.
– Det viser at kvinner ble definert ut i fra sin seksualitet og sin seksuelle status, mens menn blir definert ut ifra sitt yrke.
– Ære er også et viktig begrep. Den gang var æren kollektiv og det var veldig viktig å holde seg adskilt fra slik oppførsel på den tiden. Det var viktig at kvinnene ikke skulle vises så mye i bybildet. I min periode som jeg skriver om i boken får de ikke lov å kle seg med perler, silke gull osv. de måtte ble seg enkelt, sitte bakerst i kirken. I Chirstophers periode skulle de være dempet. De skulle ikke gå i teater, ikke i de pene gatene som strandgaten.
Eldste husrekken i Norge
– Denne husrekken på nøstet er den eldste husrekken i noen norsk by. Den var i mange år rivningstruet fordi den var så falleferdig, forteller Harris.
Når kommunen ønsket å rive dette huset påpekte Harris til Roger at det innvendig måtte være veldig gammelt. De fikk etterhvert tillatelse til å ta prøve av stokkene i denne husrekken. Det viste seg at de var veldig gamle: fra 1600-tallet, kanskje eldre. Da ble det automatisk fredet og kommunen kunne ikke rive det.
– Det har vært butikker og litt forskjellig her før Roger Iversen bestemte i 2005 for å restaurere det til et bordellmuseum. De skal fortsette å bygge videre, men trenger noe resterende godkjenning for å kunne fortsette. De er ikke helt ferdige altså.
I dag er ikke museumet åpent til enhver tid.
– Vi hadde åpningen av bygget her i september 2015. Man gjorde klart for å kunne begynne med foredrag, men det er i dag kun åpent etter avtale. Dette styres også privat så det er ingen ansatte her som tar i mot kunder. Det vi gjør da er at vi har en side på Facebook hvor man kan gjøre avtaler med oss. Vi har også av og til arrangementer her, forteller Bastiansen.
– Det er mange planer her på nøstet og vi håper at dette kan bli et sted hvor vi kan holde større foredrag, cabaret- og teatervirksomhet og bli mer og mer åpent etterhvert, sier Harris.
Foredragsholdere og forfattere
Bastiansen og Harris er helt frivillige og stiller altså opp og holder foredrag ved behov. Roger Iversen er medeier av stedet.
– Jeg hadde skrevet en hovedoppgave om prostitusjon og utenomekteskapelig forhold i Bergen på 1500-tallet. Da hadde jeg oppdaget at mange av de kvinnene jeg fant var også prostituerte. Så da Roger Iversen bestemte seg for å åpne et bordellmuseum bestemte jeg meg for at jeg ville jeg være med på det, forteller Bastiansen.
– Jeg ville være en del av dette prosjektet fordi det var ingen som hadde skrevet om denne delen av bergenshistorien før. Selv om det kanskje er et tabubelagt emne er det et emne som folk burde vite mer om og det er derfor vi skrev boken, sier Harris.
Boken som de to har skrevet sammen omhandler perioden fra rundt 1521 og frem til slutten av 1600-tallet og deretter om litt før 1800 frem til ca. første verdenskrig
– Vi er veldig stolte av denne boken, men for å være helt ærlig så har den ikke solgt så godt. Folk har kommet bort til oss og sagt at temaet i boken er litt ekkelt. Vi synes at dette er et emne alle burde kjenne til og lese om, forteller Harris.
– Vi håper jo at dette kan bli sett på som en like høyverdig del av bergenshistorien som alt det andre, sier Bastiansen.
De forteller at tilbakemeldingene på både boken og foredragene på museet har vært gode.
– Både boken og virksomheten har fått gode tilbakemeldinger. Det er et tema som interesserer en del.
De synes begge det er gøy og spennende å drive på med dette. De skulle ønske de gjerne hadde hatt mer tid å drive med det og at så lenge det er en interesse for det kommer de til å fortsette.
– Man trenger ikke et bordellmuseum, men dette er det siste stående bordell som vi kjenner til i Norge som var av den typen som var offentlig godkjent. Så det er veldig spesielt. Det er også blant de eldste byhusene i Norge. Selv om det innvendig ikke er som det var da det var bordell er selve bygget såpass interessant at vi følte at vi måtte fortelle dens historie.
– Det er en del av norgeshistorien som burde være mer kjent. vi må lese mer om hverdagshistorie, særlig kvinnehistorie. Ikke bare om konger og store begivenheter. Jeg tror det er tankevekkende. Dette er noe du kan oppleve her. Ikke slik som med film og tv.
