Fra oljebyen Stavanger har en av Norges mest kjente skuespillere vokst frem. En mann som kler de fleste roller, og har figurert på norske tv-skjermer i alt fra 90-tallets tv-drama Offshore til skrekkfilmklassikeren Villmark, og ikke minst som hysterisk morsom zombie i Død Snø 2. Det er selvsagt Kristoffer Joner vi snakker om, mannen som også har gjort sin entré i Hollywood i filmene The Revenant og Mission Impossible – Fallout. I dag er han aktuell med premieren på den norske katastrofefilmen Skjelvet.
Av: Christine Hetland og Mailiss Solheim
Ute skinner solen i en by som er på tampen av sommer. Gatene og menneskene er ferdig med ferie, og få av oss husker jordskjelvene som rystet den indonesiske øyen Lombok for kort tid siden. Lombok er langt borte, og naturkatastrofer større enn en demning som brister i Eidsvåg er ukjent for oss. Eller er det det?
I dag har den nye, norske katastrofefilmen Skjelvet premiere. Oppfølgeren til Bølgen, der Vestlandet møtte det verste av det naturen har å by på. Denne gangen er det Oslo som står for tur. Også denne gangen bygger plottet på historiske hendelser.
For i 1904 ble hovedstaden rammet av et jordskjelv med en styrke på over 5 (på Richters skala). Og det er mulig at katastrofen kan inntreffe igjen – geologene måler nemlig nesten ukentlig bevegelser i og rundt byen. Og ja, du gjetter riktig – det er nettopp dette som er bakteppe for Kristoffer Joner sin rolle i filmen Skjelvet. Utetrend fikk møte hovedrolleinnehaver Joner.
Katastrofefilm eller kjærlighetsfilm?
“Det bare å rulle den dingsen”, sier Kristoffer og sikter til lydopptakeren. Samtalen er i gang og vi lurer på hvordan det er å spille i en norsk katastrofefilm?
– Vi har satt listen ganske høyt. Vi skal jo lage verdens beste katastrofefilm, men jobbmessig tror jeg vi jobber som vanlig. Det er ikke stor forskjell. Vi jobber hardt og intenst, men det er spesielt at vi lager noe for første gang i Norge, smiler 45-åringen.
Skjelvet er en film fullspekket av spesialeffekter. Oslo by smuldrer opp på lerretet. Det er mye dramatikk foran en greenscreen, men det disse effektene er det andre enn skuespillerne som står for.
–Det er det noen datanerder på kontoret som sitter og fikser, men Jonas (regissøren) er veldig flink til å fyre i gang med mye lyd under opptak. Det er som å være i en film i filmen, og det er gøy, forteller Joner med en laidback entusiasme.
Favorittscenen til Kristoffer er i starten av filmen. Det er emosjonelt og følsomt, eller som Kristoffer kaller det, “morsomt”. Vi ber Kristoffer utdype, og han forklarer at Skjelvet plukker opp tråden etter Bølgen.
– Katastrofen som var i Geirangerfjorden var ekstremt for alle og ikke minst Kristian (rollen til Joner) som sliter veldig med at mange han kjente døde. Det er tungt og du reiser deg ikke så lett igjen etter noe sånt som det. Det er der vi begynner med Skjelvet.
Kjærlighet i ekstreme situasjoner
Hvorfor tror du generelt at folk er så glad i katastrofefilmer?
– Vi mennesker liker at ting er svart hvitt. Du har ikke så mange valg. Hvis du gjør det så dør du, og hvis du gjør det så lever du, og det syns vi er veldig spennende å se på, konstaterer en alvorlig og engasjert Joner.
– Det er litt det samme som med The Walking Dead som er veldig fascinerende. Publikum sitter alltid å tenker ja men jeg ville hatt et høyt hus med murer og alt det der. Publikum bygger på sitt eget og er derfor veldig mye med selv, utdyper han.
Har du en Hollywood-katastrofefilm du liker veldig godt?
– Min favoritt er The Road (2009). Det er en katastrofefilm strengt tatt, men den har ikke meteorer og den har ikke de store tingene sånn sett, men jeg syntes at det er en utrolig flott kjærlighetshistorie.
– Noe som også Skjelvet har: en veldig bra kjærlighetshistorie om hva man gjør når man blir presset til det ytterste.
Så du tenker at kjærlighet er en viktig faktor i de aller fleste filmer?
– Ja absolutt! Uten LOVE, hva skal du gjøre? Det det kommer ned til er hva gjør vi i ekstreme situasjoner – vi redder de vi elsker. Vi gjør de tingene der og vi synes det er gøy å se på.
Fra spaghetti bolognese på middagsbordet til spaghetti western på TV´en
På fritiden finner Kristoffer seg selv litt for ofte alene i en leilighet. Med cowboyhatt på hodet spiser han spaghetti bolognese, ser Western-film eller fantaserer til klassisk musikk.
Vi lurte på om du har smakt Skjelvet-burgeren på Burger King?
– Nei det har ikke jeg har gjort.
Visste du at det fantes en Skjelvet-burger?
– Nei det visste jeg ikke at det var, men fy faen det skal jeg gjøre, gå rett ned i Bergen by å bestille en sånn en, spøker en lattermild Kristoffer.
Hvis ikke du går på Burger King, men får lov til å bestemme middagen selv, hva blir det da?
– Da blir det spagetti og kjøttdeig, enkelt å greit. Jeg er ganske kjedelig der.
Vi lurer også på om Joner kunne tenkt seg å spille i et band, og hvilket det isåfall skulle vært. De andre rundt bordet mener Kvelertak burde vært naturlig, men Kristoffer selv heller mot Pink Floyd.
Er det Pink Floyd du hører på også da?
– Nei jeg hører veldig mye på klassisk musikk. Det har litt med film å gjøre, siden klassisk musikk er på en måte filmmusikk. Da kan jeg lukke øyne så blir det historier i hodet og det er nais.
Hvis du kunne slettet en film fra verdens filmhistorie, hvilken skulle det vært da?
– Det er jo mest av dårlige filmer. For hver bra film som er laget, så er det kanskje tusen dårlige. Det er det som gjør jobben vår så ekstremt vanskelig.
Så fjerne alle de da?
– Ja, eller NEI! Det er nesten sånn at du lærer mer av å se dårlige filmer enn å se bra filmer. For med gode filmer klarer du ikke å sette fingeren på noe. Med dårlige så er det litt sånn “den feilen der – den skal jeg ikke gjøre”. Derfor er dårlige filmer veldig nyttig å se, så kanskje vi ikke skal ta dem vekk likevel, konstaterer den joviale skuespilleren.
Har du en favoritt filmsjanger?
– Jeg har et svakt hjerte for western, jeg finner meg selv ofte i en leilighet alene med en hatt på hodet og ser western. Det er det jeg gjør, forteller Joner til en Utetrend-duo som kjemper mot latteren.
Så klassisk musikk, western og spagetti?
– Jeg sier ikke at jeg er stolt av det, men det er sånn det er, smiler han.
Har du en western du anbefaler?
– Once upon a Time in the West! Det er kanskje verdens beste film – til tider. Film er jo litt som musikk. Plutselig er man i den fasen, så i en annen. Men jeg vil påstå at den rangerer veldig høyt.
Once upon a Time in the West, eller Ondt Blod i Vesten som den heter på norsk, er en såkalt “spaghetti-western” fra 1968, regissert av Sergio Leone. Det skal sies at filmen har høstet enormt gode anmeldelser, og er en klassiker hos de fleste westernfans – og at “spaghetti-western” ikke er et skjelsord. Men – vi i Utetrend lurer litt på om Joner bevisst har gitt oss spaghetti-svar hele veien, eller om pastatendensen er tilfeldig.
Og til sist, spent på fredagen?
– Alltid spent på fredagen! avslutter Kristoffer Joner, en bauta i norsk filmhistorie, som kanskje er like interessant in real life, som rollene han spiller.
Men denne fredagen tenker vi at Kristoffer er ekstra spent på mottakelsen fra publikum.
Vi ønsker Skjelvet-gjengen lykke til med premiere, og tipper publikum kommer til å være like fornøyd som anmelderne som har rullet utallige femmere.
