Mulm_krater2-liten

MULM – Svimmel på BIFF

Det er filmskaper Tommy Næss og det kritikerroste postrock-bandet Línt har samarbeidet om musikkfilmen MULM der grenser mellom film og musikk utydeliggjøres. Et verk som trigger følelser av menneskelig skjørhet, isolasjon og miljøbevissthet til svimmelhet hos flere av tilskuerne i kinosalen.

Skribent: Christine Hetland

Mulm hadde visning på Røkeriet USF Verftet under Bergen internasjonale filmfestival aka BIFF forrige uke. Tanken bak musikkfilmen MULM var å eksperimentere med grensene mellom musikk og film.

Næss og Línt har derfor arbeidet med en overordnet problemstilling: Kan uttrykksformene musikk og film likestilles?

Og om musikk og film kan likestilles blir opp til en hver seer å føle på. Undertegnede opplevde det selv som gjensidig utfyllende. På ingen måte kunne det tydes om det var filmen som var klippet til musikken, eller om det var musikken som var tilpasset filmen.

Filmens navn Mulm kommer av mannskikkelsen “Mulmen” som er en karakter i sort hettegenser. En slags mystisk vandrende observatør som trigget følelser av fremmedgjøring og isolasjon. Mulm fant nemlig ikke ro. Verken i naturen eller byen. Han gikk stadig videre, søkte, lengtet.

I overgangen fra naturen til den urbane byen kom menneskets påvirkning på jorden frem som en sykdom i landskapet. Forurensing, folksomme gater, bygninger og trafikk tok over for storslåtte panoramiske naturscener som aktiverte en dyp miljøbevissthet.

Noe som virkelig imponerte var at i hvert bilde og i hver scene var det et scenografisk kunstverk i seg selv. Med andre ord: Du kunne hengt hvilket som helst øyeblikk fra filmen rett på veggen. Komposisjonsmessig genialt.

Det var noe eget og hypnotisk over verket der musikk og scenografi fløt inn i hverandre. MULM kjentes på kroppen, og i sinnet, såpass at ved flere av scenene ble publikum faktisk svimmel.

Kommentarer

kommentarer