Yngve Andersen, hovedmannen bak Blood Command, forteller om den eklektiske EP-en Return of The Arsonist som slippes tolvte april, hvorfor han hater ‘autentiske’ punkere og hvorfor han kaller Blood Command et pop-band. Utetrend får også eksklusive innblikk angående albumet som skal spilles inn i mars.
Av: Aleksander Næs
Foto: Øystein Grutle Haara
Når jeg åpner døren til øvingsrommet er Blood Command i en annen verden. De har hodene bøyd mot gulvet og jobber hardt med samspillet før de skal på releaseturné med EP-en Return of The Arsonist som slippes tolvte april.
Gitarist og hovedlåtskriver i Blood Command, Yngve Andersen, står med lukkede øyne og banker et tungt riff ut av gitaren mens trommisen Sigurd driver en funk-/diskoinspirert rockebeat med metronomisk presisjon.
Låten de spiller skal være med på EP-en og låter ganske ulikt den optimistiske sounden på EP-singelen Afraid Of Water som kom ut syvende februar i år.
Afraid of Water er et pop-punk anthem med et så kommersielt lydbilde at det hadde fungert perfekt over en amerikansk komedie med stikkordene spring break / roadtrip / college / breakup. I følge Yngve er det den kuleste låten han har laget i hele sitt liv, og det må virkelig sies at det er en knallsterk, velprodusert og catchy poplåt.
Det de spiller på øvingsrommet nå er mye hardere, noe som kan peke mot humørsvingninger på den nye EP-en.
Etter låten er over legger Blood Command fra seg instrumentene og kommer bort til sofaen. «Vi får vel gjøre oss ferdig med deg», gliser Yngve mot journalisten og begynner å snakke om EP-en Return of The Arsonist som skal slippes i april.
IKKE EN NY CULT DRUGS
– Det er ikke liksom for å breake på det kommersielle markedet eller noe sånt, den er veldig sær og veldig kort. Hvor mange minutter musikk er det?
Sigurd svarer: – Tja, rundt ti.
De ler.
– «Folk må ikke forvente at det er en ny Cult Drugs som kommer, for det er ikke det”, sier Yngve og fortsetter.
– Bandet eksperimenterer og går andre veier. Det er det EP-er er til for, synes jeg; at band skal få gjøre litt andre ting enn det de pleier. Den er veldig sær den nye EP-en. Det er vel bare to singelkandidater. Resten er for spesielt interesserte.
Det har blitt skrevet av Gaffa at Blood Command ikke er et singelband. Hva tenker Yngve om det?
– Jeg synes vi er et hit-band, haha. I aller høyeste grad. Vi lager ikke sånne Sigrid-hits liksom, men vi lager hits innenfor vår sfære.
Cult Drugs var konseptdrevet, veldig produsert, tok lang tid å lage og Blood Command var redde for hvordan mottakelsen kom til å bli. Er denne EP-en en måte å ta litt fri fra forventningene folk har til det neste albumet, men samtidig gi ut musikk?
– Ja. Vi ville gjøre en kort fet EP så vi kunne ha noen nye låter. Disse låtene vil ikke passet på det neste albumet, men det er dødsfete låter som har ligget lenge. Vi vil bare få dem ut.
– Det er mye meg og Sigurd som har jammet frem låtene til EP-en. Vi skrev vel egentlig Afraid of Water for bandet Girl Army (som Sigurd og Yngve spilte i sammen med bl.a. Sondre Haug fra Social Suicide), men vi har aldri fått den til å passe inn noe sted. Den passer egentlig ikke inn nå heller, men det er en altfor fet låt til ikke å slippe den.
Sigurd bryter inn og sier at Afraid of Water sikkert ble skrevet rundt 2014. Yngve sier seg enig, før han fortsetter.
– Afraid of Water er vår flørt med pop-punken. Jeg ser ikke på oss som et pop-punk band, men det er mye pop-punk som har inspirert meg, og det tror jeg at du hører.
Så resten av EP-en er hardere?
– Ja, og særere. Noe er mer punk og noe er mer pop. Mye forskjellig og mer eksperimentelt.
Sigurd legger til at EP-en har “mye sånn rett-på-greier; litt sånn hyperaktivt”.
Om man bare tar utgangspunkt i singelen kan man jo kanskje tro at dere er på vei i en mer kommersiell retning?
– Nei, vi er ikke det. Ikke på EP-en i hvert fall. Vi skal også spille inn nye ting i mars. Jeg tror det blir noen store poplåter på det albumet, men det blir også noen veldig sære, harde ting og sånt. Folk kommer til å være litt sånn ‘wow, hva er dette for noe?’.
– Men vi har ikke noe mål om å nå noe spesielt liksom. Vi vil bare fortsette å lage den musikken vi gjør.
Så dere er ikke redde for å bli kategorisert som pop?
–Nei, vi er jo ikke det. Det er det vi prøver på. Vi kaller jo oss for Death-pop!
AUTENTISKE PUNKERE?
Jeg har fått med meg at Return of the Arsonist er i samme tekstunivers som låten Summon The Arsonist fra Hand Us The Alpha Male (2011) og spør om den kommende EP-en også er konseptdrevet.
– Singelen er konsept med samme tekstunivers, og tittelen på EP-en er Return of The Arsonist, så mange av låtene har et flammetema som selvfølgelig betyr helt andre ting enn å direkte tenne fyr på ting, men det er bildebruken i det universet.
Flammer er vel en del av den typiske metaforbruken i punkmusikk?
– Det er ikke dødninghode og åtterball-flammer vi har gått for da, haha. Det er bare en måte å snakke på.
Så det handler ikke liksom om å brenne ned all dritten og alt det falske i samfunnet?
– Vi vil at du skal kunne tolke det på forskjellige måter. Flammesymbolikken kan bety å rive ned noe, brennende lidenskap, hat også videre. Jeg synes det er veldig kul bildebruk.
Det er vel ganske punkete å holde ting autentisk. Er det noe som er viktig for deg: å være direkte og ekte?
– Jeg vet ikke om vi er så direkte, for vi pakker jo inn betydningene våre. Og jeg vet ikke om det er så viktig for oss å være autentiske heller. Jeg digger jo punk selvfølgelig, men det har aldri vært vårt mål å være et ekte punkband.
– Jeg vil bare skrive sanger som jeg digger. Jeg driter i hvilken leir det havner i, bare jeg synes det er fett.
Jeg bryr meg ikke om å være punk.
Den første låten på Cult Drugs virker som en kritikk av posers og det å være skikkelig punk. Stemmer det?
– Det er jævlig irriterende å høre på folk som går rundt og maser om hva det er å være punk. Hold nå kjeft om det. Folk må få gjøre det de vil. Alle de som går rundt og snakker om det å være punk er de taperfolkene som ikke har gjort noe. Jeg er opptatt av å spille musikk, og jeg driter i hva andre synes om det.
NY PLATEINNSPILLING I APRIL
Hvilke retninger beveger Blood Command seg fremover? Hva er dere inspirerte av?
– Veldig mye 80-talls Yacht-pop, nei, hva skal man kalle det? Synthwave, miami vice greie, GTA vice city. Det går litt den veien. Hva annet er det? Veldig svensk, typ Kent og Broder Daniel, ikke at vi skal bli et skrangleband, men vi har tatt noen melodilinjer derfra.
– Mye sårt, svenskt, med mye følelser. Mye sære ting. Mye At The Drive-In. Mye Daughters-riffing. Produkter av alt jeg har hørt på i det siste.
Det virker som at det er en del sterke følelser i musikken til Blood Command?
– Når du hører musikk så er det ofte sånn at du hører linjer som treffer deg i hjertet, så jeg prøver liksom å lage sånne; linjer som treffer meg i hjertet.
Return of The Arsonist kommer ut 12.04.19 på vanlige musikkplatformer og utgis på vinyl med en ekstra låt som ikke vil bli tilgjengelig digitalt. Vinylen kan forhåndsbestilles hos Apollon Platebar, Platekompaniet, Bandcamp og Tiger.
Utover våren skal Blood Command på turné med EP-en og besøker følgende byer disse datoene:
- 26/04 Gothenburg X Sticky Fingers
- 27/04 Tønsberg X Gamle Total
- 10/05 Stavanger X Tou Scene
- 11/05 Drammen X Union Scene
- 23/05 Trondheim X Tyven
- 24/05 Ålesund X Terminalen
- 25/05 Bergen X Underlig
Hør EP-en her
