Repetisjon, intens performance og til sist et noe slitent ølgjesp. Borealisfestivalen for eksperimentell musikk fanget oss i deres unike univers med ekspressive og interaktive verk.
Av: Christine Hetland og Aleksander Næs
Borealis er en festival for eksperimentell musikk som ønsker å presse grensene til det ytterste for hva folk tenker musikk er. Programmet i år bestod av 25 eventer på 15 forskjellige steder over 5 dager. Her er noen av høydepunktene.
Den første kvelden åpnet Borealis med taler fra noen viktige og noen litt mindre viktige kulturfolk samt et Mexico-samarbeid med BIT20. Et stykke av Øyvind Torvund fylte rommet med underlige lyder fra noe som minnet om Super Mario sitt spillunivers. Vi fant egentlig ut da, at det gjaldt å hengi seg øyeblikket og slutte å sammenligne. Så vi lot oss rive med til av lyden av instrumenter og Marcelo Toledo på aztekisk dødsfløyte.
Neste dag var det tid for Ung Komponist, et viktig kulturbidrag og en Borealis-tradisjon. Og siden det er viktig å støtte opp under unge lovende, var vår tilstedeværelse gitt. Programmet kobler fire unge komponister med erfarne mentorer. Sammen har de komponert bestillingsverk, denne gang en saksofonkvartett. Selv om det var en del repetisjon, typ rytmisk pusting til lyden av klikking på instrumentenes knapper, føltes verket aldri for langt.
MEDITASJON OG BOMTUR
På Speaker Park gikk vi i lånte slipperser innimellom lyden fra et tjuetalls unike håndlagde høyttalere til verk av Mari Kvien Brunvoll og Antti Sakari Saario. Publikum stod fritt til å utforske, noen gikk å la øret inntil høyttalerne, noen satt seg ned på paller spredt i rommet, og andre la seg rett ned på gulvet. I retroperspektiv var det lurt å delta på en såpass meditativ opplevelse før resten av dagens eksplosive innhold.
Planen var egentlig å kickstarte fredagskvelden med radikal performance, men Sounding Bodies startet med en bomtur. Fire minutter over tiden og dørene var låst. Flere var fortvilet over den strenge policyen, men det ble raskt bedre stemning i en mindre bar ved trappen til andre etasje.
Etter en times venting kunne vi sette oss ned på gulvet foran forfatter Jenny Hval som delte et verk om et verk, som ikke er et verk. Du sa hva? Jada. Folk hørte etter når hun utforsket stemmen i stemmen ved bruk av lagvise opptak. Jada. Mange lag med stemme. Videre innrømmet Hval at hun binger Youtube-videoer, og hun sammenlignet seg selv med folk som smelter sminke for å finne den perfekte nyansen. Hval fascinerer med dette i cirka en time før vi går ned i storstuen Landmark for å se Colin Self.
INTENS PERFORMANCE
Fredagen med Colin Self var et høydepunkt for mange. I hvitt svevende skjørt med slep så mannen med tidenes extension-hockeysveis utenomjordisk ut. Med stemmen til en engel og episke tekster ble det eksplosivt. Verket bygget seg gradvis opp mot en heftig takeoff, mens Self eide catwalken der han gikk med en bok i bånd. Dansende, krypende. På et tidspunkt lå han under catwalken. Modig AF! Bilder av Self bør være obligatorisk på et visionboard:
Med teksten “Be Yo´Self !”
På lørdagen var de første på scenen Bad@maths. En maskert duo som satt bøyd over noen greier og en mikser. Den ene sang, og den andre skrek, så byttet de på det. Landmark var fullt. Projektoren viste hakkete scener av en mobil med Google Maps på veggen, og et noe uheldig fyllaminne fra ferie blir visuals til brekningslyder og elektronika.
Vi likte det, good times.
Så var det tid for BLACKIE. Vi hadde ganske høye forventninger til støy-rapperen som skulle kjøre det opp med punk-rap-fusion på skrikende Texas-dialekt. Det ble en intens performance, salen flommet over i rødt lys, artisten skrek og skrek, men han virket hes. Kan noen gi han en kamferdrops? Nope, ingen bestemødre i salen.
OG TIL SLUTT: LOVE
Avslutningen var et eksempel på at arrangementsbeskrivelser kan overgå virkeligheten. Salen var full av sittende mennesker. Plutselig begynte noen å trippe med steppesko gjennom mørket. To creepy tvillinger endte opp ved et opplyst bord.
De sa noen få svevende ord om kjærlighet på engelsk med en tykk islandsk aksent. De avduket så en lotterimaskin. Alle i publikum hadde fått hvert sitt kort med et nummer på, og lodd skulle trekkes om hvem som fikk gå bak to store slør, eller gå inn på et annet rom.
Folk var forventningsfulle.
Loddtrekningen begynte sakte og metodisk. Tallene ble annonsert med rim som “number 29, your love will shine” og “number 68, it’s not too late”, og folk ble sendt avgårde. Slik gikk det i en time, selv om de hadde gått tom for rim etter et kvarter.
Håpet var at det skulle skje noe som gjorde opp for den endeløse gjentakelsen, men det hele endte brått.
“Like in life, not everybody wins”, sa de selv. Så ble folk oppfordret til å tilbringe tid i baren. Vi burde brukt sjansen til å ha spurt de som havnet bak teppet om hva de hadde opplevd, men på dette tidspunktet var det ikke spesielt fristende å tilbringe mer tid i et klamt overbefolket rom med enorm barkø.
Vi lager vår egen tolkning. Kanskje var dette en slags statement om kjærlighetens tilfeldigheter? Noe om vinnere og tapere? Eller var det noe om kjærlighetens banalitet og magi? Hele greien virket i starten overnaturlig og spennende, men det beveget seg gradvis over i kjedsomhet og repetisjon, slik kjærlighet ofte gjør. En ellers underholdende festival endte med et gjesp.
