Enehaug-sportskommentator

Minianalyse av SK Brann før seriestart

Folkens, det er klart for en ny eliteseriesesong og Bergens stolthet, SK Brann, skal nok en gang jakte edelt metall. Vi i Utetrend har over hodet ikke rykte på oss for å være noe sportsmagasin, og det skal vi heller ikke bli, men om du er interessert i et én-gangstilfelle av litt semi-profesjonell synsing om den kommende sesongen, så les gjerne videre. 

Av: Andreas Enehaug

La det være sagt, først som sist, undertegnede har hatt partoutkort (les: «sesongkort» for dere østlendinger) på Brann Stadion i 20 år, uavhengig om jeg har bodd i byen eller ei. Det sier litt om lidenskapen, men også frustrasjonen. Med denne nyervervede sportsjournalistiske «integriteten» slenger jeg herved ut en brann-fakkel: «det er fint lite som forbereder deg mer på livets skuffelser enn å være supporter av vårt alles kjære Brann».

Det rødkledde laget, som setter følelsene våre i fyr og flamme, har dessverre doktorgrad i å skuffe oss når vi trenger dem som mest. Men heldigvis elsker vi klubben vår uansett, ettersom vi muligens er blant de mest tilgivende supporterne i hele verden.

Samtidig er det viktig å huske på at dersom SK Brann hadde vært en samlivspartner, så ville vi nok ha søkt om en skilsmisse for mange år siden. Det finnes grenser for hvor mange ganger man kan bli skuffet.

Ny sesong, nye muligheter!

Sesongstart i Norge er stort sett alltid synonymt med både vårstemning, samt tro og håp om bedre tider. Historieløse, selvsikre Bergensere i alle aldre begynner tidlig å braute om Branns gullsjanser, selv om de innerst inne burde vite at sjansene er minimale.

Likevel er det selvsagt lov å håpe. Det er tross alt ingenting vi ønsker mer enn et nytt ligagull, som automatisk vil føre til en folkefest med «karneval i Rio»-aktige tilstander. Mitt tips er likevel å utsette «Seriemester 2019»-tatoveringen i noen måneder enda.

Før jeg potensielt fremstår som en noe pessimistisk bedreviter, så er det viktig å presisere at å spå en sesong i Brann er tilnærmet umulig. Det kan potensielt bli en beinhard kamp om medaljene, men det kan også bli et sorgtungt nedrykk. Til tross for at vi på papiret er «altfor gode for slikt». Degraderingen til 1.divisjon i 2014 står fremdeles friskt i minne, selv om de færreste av oss tror det vil skje igjen med det aller første.

Våre selverklærte «erkerivaler» fra Trondheim, Rosenborg, har sammenlagt 26 seriegull (inkl. de fire siste på rad), mens vi har spede tre pokaler totalt (1962, 1963 og 2007). De seiersvante trønderne er med andre ord i en helt annen liga, selv om vi på papiret er «likestilte».

Spådom: 2019

Så hva tror vi om årets sesong? Til tross for en rekke spennende nye spillere (som f.eks. løpsmaskinene Kristoffer Løkberg og Petter Strand, samt den hjemvendte utenlandsproffen Veton Berisha) så sier magefølelsen min at dette dessverre blir en antiklimaks sesong. Det er med andre ord bare å forberede seg på motgang, skuffelser og altfor mange naivt elendige prestasjoner i året som kommer.

Hvorfor tror jeg dette? Primært fordi Brann går i den samme naive fellen år etter år. De har en tendens til å brenne opp kruttet på våren, og deretter drite seg loddrett ut på høsten, som om de til stadighet glemmer at en sesong har to halvdeler. Man kan gjerne argumentere med at stallen nå er litt bredere og at de derfor har bedre dekning når klippekortguttene blir utslitt, men kollektiv svikt er dessverre noe de er veldig gode på oppe ved Brann Stadion, uansett hvem de har på banen.

Til opplysning så gjør det meg veldig vondt å skrive negativt om Brann, ettersom jeg ønsker å være like bunnløst optimistisk som supportergjengen på Fotballpuben, men kall dette gjerne en god dose «realisme», klok av årevis med skade. Den evt. suksessen og innrømmelse av min egen totale feilanalyse skal jeg heller ta med et stort smil.

Defensivt solid, men ellers tynt…

Den sindige sotraværingen Lars Arne Nilsen har vært trener for SK Brann siden midten av 2015 og gjort en meget solid jobb. Det blir selvsagt litt i heftigste laget å kritisere ham, ettersom han har løftet Brann opp igjen fra gjørmen til toppsjiktet av norsk fotball, men Nilsen har, akkurat som spillerne, sine klare begrensninger.

La det være hevet over en hver tvil, Brann er et meget solid defensivt kollektiv, men det stopper dessverre der. Angrepsspillet under Nilsen har nemlig fra dag 1 vært tilnærmet planløst. Vi spiller på papiret en 4-3-3-formasjon som skal ha angrepsvillige vinger, oppofrende indreløpere og en rettvendt midtspiss, men hver eneste gang Brann scorer et mål, så virker det stort sett å være pga tilfeldigheter, flaks eller uventede enkeltmannsprestasjoner.

Et av hovedproblemene er at ingen av angrepsspillere spilles gode og denne idretten handler jo til syvende og sist om å score mål. Jeg sier ikke at Brann automatisk kan bli Barcelona over natten, men det er likevel altfor stor mangel på komplementære bevegelser (også kjent som «å gjøre seg spillbar»). Dersom vi bare gambler på at midtbanemaestro Fredrik Haugen evner å slå X antall geniale pasninger per kamp mot tilfeldig løpende angripere, så virker dessverre ikke det som en bunnsolid plan.

Så hva gjør vi/de feil?

En spiller som Steffen Lie Skålevik (som nå er solgt til Sarpsborg 08, red. anm.) er unektelig en målsnik og en mann som med det riktig tilrettelagte mønsteret rundt seg vil kunne bøtte inn mål, til tross for klare begrensninger som spiller. Når han nå drar østover, kommer han høyst sannsynlig til å score masse og Brann-fansen vil klø seg i hodet over hvorfor han ikke puttet like mye her. Hvorfor? Fordi det å spille spiss i Brann er en tilnærmet umulig oppgave, som selv angripere fra mye bedre ligaer ville sett på som en solid utfordring. Man får nemlig tilnærmet ingen hjelp.

Til opplysning så sier jeg ikke nødvendigvis at det var feil å selge Skålevik (spesielt ettersom han er erstattet med Berisha), men jeg sier vi kunne fått mange flere mål ut av ham hvis vi hadde brukt ham riktig. Slik som både Nest-Sotra og Start gjorde i sin tid. Ja, det er unektelig klasseforskjell på de nevnte lagene og Brann, men de skjønte likevel hva han er best på. Brann er simpelthen dårlige på å både tilpasse seg og utnytte spisskompetanse.

Enten det er snakk om åtte millioner kroners-mannen, Daouda Bamba eller nyankomne Berisha i midten av angrepet, så kommer vedkommende garantert til å jobbe iherdig, men å spille «alene» mot 10 forsvarsspillere er naturlig nok nesten alltid umulig. Forhåpentligvis vil de to tidvis kunne utvikle et offensivt samarbeid som rullerende spiss/ving, for dersom alternativet er å sette inn den høyst begrensede muskelbunten Henrik Kjelsrud Johansen eller gamlefar Azar Karadas, så ser det dessverre noe tynt ut. 

Det er selvsagt ikke gitt at spissene må score målene, men Brann kaster unektelig vekk utrolig mye sjanser per kamp på å bare sende ballen frem og håpe at angriperen har et «Messi-øyeblikk». Hele laget må derfor bidra i større grad for å kunne gi ballfordelerne flere og bedre alternativer.

Ingen spillere i toppfotball er nemlig et én-mannsangrep lengre. Branns argumentativt beste avslutter i moderne tid, Thorstein Helstad, som herjet tidlig på 2000-tallet, var til tross for ekstrem spisskompetanse avhengig av et lag som spilte ham god. Brann hadde den gang en offensiv plan og ved hjelp av kløktige tilretteleggere som Martin Andresen, Raymond Kvisvik og Petter Vaagan Moen utnyttet de både hans og hverandres styrker. 

Dagens Brann-lag gjør dessverre altfor ofte elementært feile valg offensivt. Da vi i fjorårets sesong spilte med tekniske målsniker som Skålevik eller Bamba, ble det altfor ofte lagt høye, umulige innlegg. Og da vi spilte vi med tanksentertyper som Karadas eller Kjelsrud Johansen så prøvde vi på «tiki-taka»-aktig komplisert fjas inni midten. Du skulle tro dette var enkelt å bytte om på…

Konklusjon: «Det er selvsagt håp»…

Ok, det ble en del pessimisme her og det er beklagelig, men jeg prøver som «fotballekspert» å forberede dere, så kan vi heller le av det med hver vår gull-øl på festplassen i November om jeg tar feil.

Kort oppsummert så bør vi, som nevnt, regne med en liten kollaps på høsten, som nok en gang vil komme som et sjokk på alle i Brann (les: de er unektelig historieløse oppe på stadion). Keepersituasjonen, uten et klart førstevalg, skaper også bekymring, men se på den lyse siden. Spillermaterialet er jevnt over meget solid.

Ergo: dersom Lars Arne Nilsen fokuserer litt på innovativt, bevegelig angrepsspill og begynner å tenke litt utenfor A4-boksen, så blir det kanskje bra. Jeg krysser fingrene og håper på suksess av hele mitt hjerte, selv om realismen i meg kanskje tilsier noe annet.

Lykke til med sesongen, folkens!

Kommentarer

kommentarer