– Svar ærlig, mamma!

Hilde Sandvik og Jenni Sandvik Brekke deler både rettferdighetssans, kaffesmak og klesskap. Nå gjør mor og datter opp status om kvinnerollen, oppvekstvilkår og skjønnhetsidealer.

Artikkel
Artikkel
– Svar ærlig, mamma!

Foto: Ole Kristian Olsen

Hilde Sandvik (53) legger de lange, lyse lokkene elegant over den smaragdgrønne dressjakken og legger armen kjærlig rundt datteren Jenni Elvine Sandvik Brekke (19). 

– Skal jeg holde denne? spør Jenni om den rosa bobledrinken som blir sendt på rundgang. 

– Kanskje vi skal ta noen der vi smiler også? For variasjonen sin del. Hilde er vant til å tenke innhold som grunnlegger av den skandinaviske plattformen «Broen.xyz», selskapet «Support, not Protect» og som programleder for den populære podcasten «Norsken, svensken og dansken». 

Vi befinner oss i lobbyen på det franske botiquehotellet Hotel Charmante i Skostredet. Lokasjonen er nøye valgt ut for å matche de fargespreke antrekkene til to av de mer samfunns- og moteinteresserte kvinnene Bergen har å by på. Lange blikk kastes mot de to som setter seg ned ved bordet og bestiller hver sin cappuccino. Dette er de vant med når de viser seg sammen. Sånn har det alltid vært.  

– Jeg og broren min Heine vokste jo opp i det gamle BT-huset. Jeg husker vi løp mellom etasjene og så om vi fant mamma og pappa.

Da barna var små jobbet Hilde som kultur- og debattredaktør i Bergens Tidende. Faren var fotograf i samme avis. 

– Jeg husker vi så en enorm utvikling i deg etter at du sluttet der. Det var på en måte da vi virkelig skjønte hva du var opptatt av, og hvor selvstendig og flink du var. Du startet jo opp igjen helt fra scratch, og det var veldig imponerende, roser Jenni og ser varmt bort på moren.

– Mener du det? 

– Ja, jeg blir veldig stolt.

– Det er vice versa, for å si det sånn. 

– Og så har vi alltid hatt noen å ringe. Ikke om matte da, he-he, men norsk i hvert fall.

– Ja. Hilde bryter ut i latter:

– Vi har nok vært mer en redaksjon enn en bollebaker-familie.

Gode samtaler har alltid vært en viktig ingrediens i forholdet til Hilde og Jenni.

Ingen barnebord hos familien Sandvik Brekke

Hjemme hos familien Sandvik Brekke var det debatt til alle døgnets tider. Ingen skulle brenne inne med uforløste meninger og perspektiver på Hildes vakt. 

– Det betyr jo at man diskuterer knallharde saker når barna er små. Og jeg vet at mange mener at man skal skjerme barna for den store verden, men den skjermingen har aldri pågått hos oss, innrømmer hun. 

– Men jeg tror ikke det har preget meg negativt. Det har nok hjulpet meg til å se nyhetsbildet på en annen måte, og generelt det å tilegne seg kunnskap, betrygger Jenni. 

Hilde mimrer tilbake til småbarnsperioden mellom 2001 og 2005. En lykkelig tid, men som også utfordret med «en snever og smal morsrolle». Da Jenni begynte å melde sin ankomst, og de første riene satte i gang, satt hun ironisk nok og ferdigstilte en artikkel til en bok om oppdragelse og kvinne- og mannsrollen. 

 – Jeg tror jeg alltid har vært opptatt av at morsrollen er så mye forskjellig. På samme måte som kvinnerollen. Så det var viktig for meg og faren til barna at de skulle like mye ha en far, som en mor. Jeg tror kanskje det er grunnen til at jeg aldri har kjent på tidsklemmen heller. 

Hun tror foreldre er så opptatte av at barn ikke skal møte motstand, at de blir for store når de først møter den. Journalisten fra Erfjord er av den oppfatning at «livet også kan være grusomt og nådeløst», og at et preventivt tiltak mot sentkommen motstand kan være å glemme å sende med yoghurt på yoghurt-dagen, for eksempel.

 – Ja, men tenk da. Hvis du er 22 år og aldri før har kjent på motstand. Da må det jo bli ganske tøft? Jeg mener man må hive barn ut i litt små ubehag tidlig. 

Det ble kanskje aldri noe yoghurt på yoghurt-dagen i barnehagen, men det ordnet seg for Jenni likevel. De siste årene har hun selv tatt plass i det offentlige og brukt stemmen sin til å debattere alt fra streik til koronapandemi og sex. For en tid tilbake kunne man se den tidligere elevrådslederen ved Amalie Skram videregående skole i morens oransje blazer, som hun hadde tatt på seg  «for å hente litt styrke», på «Debatten» i beste sendetid på NRK. Invitasjonen kom i form av en telefon da hun sto på toppen av Ulriken. 

 – Jeg måtte jo ringe deg med en gang, sier hun og ser på moren.

 – Ja, og da ble jeg veldig stolt av deg. For, hvis jeg hadde fått følelsen av at de kun ville ha deg med fordi du var min datter, så tror jeg jeg ville sagt ifra, at dette ikke blir rett. Men de ringte jo fordi du var elevrådsleder og hadde skrevet en oppgave om hvordan streiken påvirket elevene på skolen.

 – Det var en stund der de ringte ganske ofte, og ville ha meg til å snakke om ulike saker. Og da ble jeg alltid litt paff, mens jeg satt i klasserommet og så ukjent på ukjent nummer ringe på telefonen, sier Jenni.

 – Har det at dere snakket mye rundt middagsbordet hjemme hatt noen innvirkning på at du bruker stemmen din i dag, tror du?

 – Ja, det tror jeg. Og kanskje spesielt det med at noen er veldig opptatte av å ha egne barnebord på middager. Så skal liksom de voksne sitte og snakke om voksenting. Vi har aldri vært med på noe sånt. 

I hjemmet på Møhlenpris skulle maten alltid være den samme som for alle. Det skulle også samtalene. Barna skulle inkluderes og snakkes til som sidestilte.

 – Og det gjorde jo at vi kunne lytte til spennende samtaler, selv om man i noen situasjoner kan føle at man ikke har noe å bidra med. Men det har gjort at jeg har følt meg sett og tatt på alvor av voksne, både der og da, og senere. Det har nok hjulpet meg en del i livet.

Den oransje kjolen til Jenni har tilhørt en av Bergens første supermodeller, Else Kolderup. Blusen til Hilde er kjøpt på Fretex.

 – Det finnes ingen guilt i den pleasuren

Vi beveger oss opp i andre fløy for å finne fargetoner som matcher antrekkene. De to deler en interesse for mote og estetikk, noe Jenni trolig fikk inn med morsmelken.

 – Og det finnes ingen guilt i den pleasuren, konstaterer Hilde.

Fra Hilde var 16 år og bodde alene på hybel har turene på Fretex for å finne gamle vintageskatter vært mange. Gjenbruksforkjemperen lyser opp når hun snakker om da hun nylig fant en artikkel i Politikken om en datter av en tidligere moteredaktør i Berlingske Tidene som hadde funnet morens store loft med gamle skatter. Datteren tok kontakt med en moteinteressert journalist i Politikken, og det endte med at hun fikk alle klærne, og skrev en artikkel som har gjort stort inntrykk på Hilde.

 – Det var bare noe med måten hun skrev på. Om følsomheten for klær, fotografiene av klærne, og den blandingen av kvinnelighet, ting, kvalitet, kjærlighet og lidenskap. Det første som skjedde da jeg leste det var at jeg ble dødsmisunnelig, sier hun og legger hodet på skakke før hun tilføyer: 

 – Det er faktisk sånne ting jeg drømmer om om natten, at det kommer et fantastisk arkiv seilende til meg. 

 – Jeg føler jeg tar en tur i arkivet hver gang jeg går inn i klesskapet ditt, jeg, spøker Jenni.

 – Jeg husker da du var mindre og jeg kjøpte Vogue og vi satt og bladde sammen. Da skjønte jeg at vi liker mye av det samme. 

 – Ja, jeg henter mye inspirasjon fra din stil. Jeg kan ikke telle hvor mange ganger jeg går gjennom det klesskapet ditt og finner ting jeg aldri har sett før. 

Det siste året har Jenni fått være med på flere av jobbreisene til Hilde.

En tanke går til «Gimme The Night» med George Benson når jeg betrakter de to damene som sitter overfor meg og holder rundt hver sin kaffe med velstelte negler, funky bukser, perfekt stylet hår og en fargekombinasjon man kunne funnet i siste katalogen til Farrow & Ball. Det er så mye glede, lidenskap og kreativitet i det som speiles tilbake til meg, at jeg kjenner på en barnslig glede og inspirasjon. Så jeg får de til å ta meg med på en reise inn i klesskapene sine. Hva finnes der? Jeg kjenner at jeg blir oppriktig nysgjerrig. Svaret er nesten som forventet; vintageskatter, fargesterke plagg, bukser med gøye detaljer og formsydde dresser i skjønn forening.

I anledning fotoshooten til dette intervjuet har Jenni kledd seg i en oransje kjole som Hilde fant på et loftsalg på Skansen for mange år siden. Kjolen, som er fra 60-tallet, er formsydd til en av Bergens første supermodeller, Else Kolderup. Nå har den funnet veien til nok en superstjerne cirka 20 år senere, i lobbyen på byens mest fargerike hotell. For å understreke hvor viktig historiefortellingen er for de to når det kommer til mote, går de og skifter om til nok et antrekk. 

 – Det finnes ikke et plagg jeg ikke vet når jeg har kjøpt, hvorfor jeg har kjøpt det og hvor det kommer fra. Det er ikke noe systematikk i det, jeg har bare alltid handlet brukt fordi jeg synes det er flottere ting, med bedre kvalitet.

Jenni har fått på seg en gullfarget høyhals fra Dolce & Gabbana, et bruktfunn Hilde sikret seg  i London i 1997. Over har hun dressbukse og vest fra Jean-Paul Gaultier, kjøpt av Hilde på en vintagebutikk på Majorstuen da hun var student i Oslo. Den grønne Samsøe-dressen til Hilde er satt sammen med en gul silkebluse fra Celiné som hun fant på en vintagebutikk i Maastrich hvor kjæresten bor. Etter et lite klesskift stiller hun i en knallrød bukse fra det bergensbaserte klesmerket Color Vision kombinert med et Fretex-kjøp.

 Etter omkledningen flyter samtalen naturlig over på farger, og hvor glade de to er i uttrykke seg på den måten:

 – Men du hadde jo også en periode du var litt normcore, Jenni? Men det er vel kanskje en periode i ungdommen der alle vil være litt like?

 – Eh. Jeg gikk jo daglig med en knallgul boblejakke, men i forhold til deg blir jo det kanskje litt grått, erter hun og legger til: 

 – Jeg mener man skal gå i det man føler seg komfortabel og fin i. Men det er også et par ting jeg ser, som jeg føler jeg er for ung til å bruke. Sånn hvis jeg hadde vært 20 år eldre, så hadde jeg rocket det, liksom. Men jeg elsker kvalitet, løse bukser og sterke farger, slår hun fast.

 – Du har jo kledd deg selv fra du var ett år, men jeg kunne se når pappaen din hadde kledd deg, for da var du ikke like stilig. Da du kledde deg selv så du helt sinnssyk ut, skryter Hilde.

Det er vanskelig å se for seg de to slenge seg ned i sofaen og jekke en Hansa til en dårlig serie. Hun som var kjent som hele BT-redaksjonens moteløve og den superfreshe 19-åringen fra Møhlenpris. Selv påstår de at de gjør sistnevnte ofte. Men jeg må jo nesten bare spørre likevel: 

 – Er det dager dere går ut i hettegenser og joggebukse også?

 – Ja, ja, kommer det raskt fra Hilde.

 –  Nei, det gjør du jo ikke? Svar ærlig, mamma! Jenni ser oppgitt ut og melder:

– «Ja, ja», sier hun. Hun har aldri gjort det.   

– Jeg kan jo gå i pyjamas hele dagen. Da jeg satt i karantene…

– Men du tar fortsatt på deg en fin kimono….

– Okei da. Jeg sminker meg og kler meg fint stort sett hver dag, men det handler om å føle seg bra for min egen del. Jeg tror man lett blir litt slappfisk hvis ikke. Men jeg rer ikke sengen, selv om jeg sminker meg. Og det er jo ikke noe jeg bruker mye tid på.

– Nei, du bruker ikke mye tid. Det gjør du ikke.

Fra Ukraina til Shaman Durek

En morgen med Jenni og Hilde ser litt ut som en scene i en chick flick. Jenni står opp først og går på trening, Hilde sitter i Teamsmøter på kjøkkenbordet. Så venter en samtale som ofte avhenger av hva som skjer i livene til hverandre og i verden. I det ene minuttet kan Ukraina og Gaza stå på agendaen, i det neste øyeblikket er det bryllupet til Shaman Durek som diskuteres. Eller hva de skal ha på seg. Berøringsangsten er minimal.

– Vi bruker mye tid med hverandre når vi først er i samme by, ja. Det var faktisk en venninne som sa til meg: «Hilde, du bor jo fan i kollektiv med ungan dine». 

Det siste halve året har Jenni også fått være med på jobbreiser. Å møte mennesker fra alle mulige bransjer, som har fått det til på egen hånd, har inspirert henne.

– Det at jeg har fått møte masse folk som gjør skikkelig kule ting, og som ikke nødvendigvis hadde en plan fra starten, det har vært veldig inspirerende. I hvert fall i en verden hvor alle skal vite hva de skal bli fra de er syv år, og helst skrive tre bøker før de er 20. Da er det kult å se at man kan gjøre mye forskjellig, sier Jenni.

– Føler du at det er stilt høye krav og forventninger til deg?

– Nei, egentlig ikke. Jeg vet at mine foreldre kommer til å støtte meg og Heine uansett. Og at de nok er stolte av oss uansett hva vi blir. Men så vil vi jo være stolte av oss selv også. Det er det viktigste.

– Og det handler jo om at vi forventer at folk skal gjøre sitt beste. Og hadde man tenkt at her var det sløseri med evner i forskjellige retninger....sånn som karakterer, det gir jeg blaffen i. Men å tenke at du gjorde så godt du kunne, enten du landet på en treer eller sekser, er egentlig hips om haps. Den treeren kan være mye mer imponerende enn den sekseren, i mange tilfeller.

Det var faktisk en venninne som sa til meg: «Hilde, du bor jo fan i kollektiv med ungan dine».

– Man kan være supersmart og operert

De to er enige om at dagens krav er høye. 

– Det er litt todelt det der. For på den ene siden er undervisning og utdanning dyrt, samtidig som vi trenger at folk er i arbeid. Jeg kan forstå rasjonaliteten med å sette kravene der de er. Men på den andre siden har jeg ikke lyst til at en 25 år gammel nyutdannet lege skal fortelle meg om livet, begynner hun og legger til: 

– Hvor kommer livserfaringen inn i bildet? Men tiden er annerledes, og det vil bare fortsette nå med kunstig intelligens. Hvordan skal man da lære? Målet er at enkle jobber skal overtas av KI, men livserfaring kommer også med å møte mennesker som utfordrer deg på kjerneverdiene dine, og det er kanskje noe av det viktigste, at vi får rom og plass til det. 

Selv kjente hun ikke så mye på rom og plass som liten. Fra hun var i barnehagealder følte hun at hun ikke passet inn i rollen som jente slik samfunnet definerte den. Ikke likte hun dukker, og ikke fikk hun det til om hun prøvde. Menneskets iboende frykt for å ikke passe inn begynte å krype seg innpå. Hilde bestemte seg derfor for å skape rommet selv.

– Hold deg for ørene, Jenni. Men jeg har ingen omsorgsgener. Jeg var rett og slett veldig lite opptatt av det og likte bedre å klatre i trær. I tillegg hadde jeg en liten boks med knapper, som jeg kunne forestille meg ting om. Jeg tror det var den raritetskabinettfølelsen jeg likte så godt.

Hun var tidlig aktiv, og begynte å lese allerede som treåring. En dag på tidlig 70-tallet leste hun om en jente som var usikker på kjønnet sitt og måtte operere. Det fikk lille Hilde til å tenke om også hun måtte operere?

– Jeg tenkte jo på et tidspunkt om jeg egentlig var gutt? Men så bestemte jeg meg for at i stedet for å passe inn skulle jeg heller utvide boksen, sier hun bestemt.

Litteraturproffesor Toril Moi har inspirert henne til å ha et bredere tolkningsrom når det kommer til det å være kvinne og hva det innebærer. Hun lærte henne også at «lidenskap får intelligente kvinner til å gjøre dumme ting». Man har et spenn i seg, er konklusjonen til Hilde. 

– Men jeg kunne ikke begynt å operere meg selv, gjøre meg om til en figur. Nei, det hadde jeg ikke villet, men uten at jeg fordømmer det. Man kan være supersmart og operert. Jeg er fascinert av en kvinne som Sophie Elise, hun viser oss at man kan være mange ting, og jeg tror også vi har fått videre rammer for hva man kan være i dag. 

Hilde og Jenni sitter og diskuterer sine ulike oppvekster. Jenni vokste opp på Møhlenpris med Nygårdsparken som nabo - på den tiden også Nord-Europas største åpne russcene. Området tiltrakk seg mennesker fra alle samfunnslag, noe Jenni trekker frem som en viktig kontrast til morens oppvekst på gård i Erfjord.

– Vi ser hvordan hun setter pris på ting i dag, sier hun henvender seg til moren: 

– Jeg ser jo at du setter pris på kvalitet, kultur og ting som du ikke fikk oppleve da du vokste opp. Og så har du oss som vokste opp på Møhlenpris, som er noe helt annet enn å vokse opp i for eksempel Fana. Jeg tror det har gjort at man får litt forståelse for at folk har ulike liv. 

Jenni i dress fra Jean-Paul Gaultier. Hilde i bukser fra Paulina Vintage, jakke fra Samsøe & Samsøe og belte kjøpt på en vintagebutikk i Roma for 20 år siden.

En innsats for felleskapet

De er begge opptatte av at man skal bidra til samfunnet rundt seg. Jenni som tidligere elevrådsleder og samfunnsdebattant, Hilde som journalist og pådriver til en rekke initiativer som har kommet fellesskapet til gode. 

– Jeg har nok ikke så mye respekt for folk som lever helt løsrevet fra samfunnet rundt seg. Jeg kjenner jeg blir litt sur av sutring, selv om grunnene til klagingen kan være reelle. Og nå for tiden er det jo knalltøft for mange, jeg bare synes folk ofte begynner å klage før det blir tøft. Jeg vokste opp med ingenting. Vi hadde ingenting hjemme. Det å lære å koke suppe på den der spikeren, det har gjort at jeg er enormt opptatt av å ha et lite liv. 

Av samme grunn har hun ingen hytte, bil eller stort huslån hun ikke får betalt ned. 

– Det gir oversikten og friheten til å kunne jobbe med saker jeg brenner for. Så det å sørge for at samfunnet går rundt og at vi bevarer tilliten til hverandre, det snakker vi en del om hjemme.

– Men så må man også sette seg selv først på noen ting. For å kunne ha den friheten. Kjenner du deg selv og kan ta valg for deg selv, fungerer du bedre for andre, tilføyer Jenni.

– Ja, jeg har for eksempel dager hvor jeg sover til jeg våkner av meg selv. Fordi jeg trenger den søvnen for å kunne prestere. 

– Hvordan vil dere beskrive hverandre?

Du overrasker meg med din fritenkning mange ganger. Når du tar ting videre på ting jeg ikke hadde kommet på å ta videre selv. Og så er du er mye mer ordentlig enn meg, sier Hilde om datteren.

Og du er veldig hardtarbeidende, veldig gøy, støttende og klok - veldig klok, svarer Jenni. 

– Og så har du en enorm omsorg og ser folk. Du leser situasjoner, og det er en fordel når man er ute i verden, tilføyer Hilde om Jenni og slår armene ut i en stor klem. 

– Sa jeg at du er veldig dramatisk? Men det er jeg også, altså. Men det er som du sa, «vi må først være litt dramatiske, for så å være veldig glade etterpå», sier Jenni og etterligner morens entusiasme. 

– Når jeg har kjøpt juice og rundstykker til deg, så vet jeg du ser på det som en act of love. Og så synes jeg alltid det er kjekt å ha deg med. Det er aldri en situasjon hvor jeg tenker «nå burde Jenni heller vært hjemme».

Jenni er ikke redd for å bruke stemmen sin i offentligheten:  - Det tror jeg henger litt sammen med samtalene jeg hadde med familien som liten.

Vant nordisk språkpris

Jenni har gjerne med moren når hun møter venner, fordi da kan hun være hundre prosent sikker på at de tar rommet. Og har Hildes venner fest, inviterer de like gjerne med Jenni og Heine. Men nå blir det en stund til neste samling: Jenni skal i militæret om bare noen få dager. Ifølge henne selv for å bare gjøre som hun får beskjed om for en stund. Hilde skal holde fortet i Bergen, og fortsette å jobbe med konseptene hun brenner for.

Nylig kunne hun, og resten av podcastvertene i «Norsken, svensken og dansken», hente hjem den ærefulle hyllesten Nordisk Språkpris for «sin fremragende innsats og dedikasjon for å styrke språklig forståelse og samarbeid i Norden». I godt selskap med tidligere vinnere som Dronning Margrethe, Fredrik Skavlan, Ghita Nørby og Sofie Gråbøl. 

– Det er veldig, veldig stas, understreker Hilde og får ros av Jenni igjen.

– Men jeg er veldig stolt av deg også, det vet du jo. 

– Når var du aller mest stolt av Jenni, da?

– Det er mange ganger. Men jeg var spesielt stolt da du var med i Fargespill og som niåring gikk ut på scenen i Grieghallen helt alene uten tonefølge, og sang bånsullen jeg sang til deg da du var inni magen min. Men jeg har vært like stolt av deg når du har tatt ansvar i en klassesammenheng. Sånn som i streiken, du snakket jo ikke på vegne av deg selv, men for de som virkelig slet, sier Hilde og ser stolt mot datteren.

– Ja, så målet fremover er at jeg bruker stemmen min på en god og rettferdig måte. Og at jeg vokser på det å være i militæret, og sitter igjen med mange gode - og vonde - minner. Jeg skal rett og slett lære meg å bare gjøre som jeg får beskjed om, smiler den unge debattanten.

Siste innlegg

April 14, 2024
Podcast
Podcast
En angolsk-portugisisk bergenser i podcaststudio

Miss Tati er gjest hos Doddo og Irene i "Inkludert" podcasten

April 2, 2024
Artikkel
Artikkel
– Publikum lo på de rette stedene

Fra å gründe helektriske racerbåter til å sette tamilsk mat på kartet. Sesong 2 av dokumentarserien «Uredd» byr på latter, tårer og en god dose varme.

March 29, 2024
Artikkel
Artikkel
STIL med Elise Hisdal

I denne motespalten snakker vi med kule folk om personlig stil og elementene som har vært med på å forme den.