Det meste er nytt på Frk.Schmidt, men hvem var hun egentlig?

Etter en iskald tur til Vaskerelven - i nærmere 14 minusgrader - har det sjeldent vært så godt å komme innendørs. Dette var nytt, dette var fresht, tenker vi, i det fotograf Ole Kristian og jeg ankommer den nyåpnede gastropuben til en låt med vokalgymnastikk så veltrent. Til lyden av Father John Mistys «Real Love Baby», setter vi oss ned med en kaffekopp, klare for å finne ut av både det ene og det andre.

Ingen planer om å leve på bragdene til Pingvinen

Det som kommer fort frem, er at det er medarbeiderne på Frøken Schmidt som setter tonen, både når det gjelder stedets identitet og Spotify-listen. Og de har valgt en god låt - på flere måter. 

‍– Alle som jobber i baren er nyansatte, og det er et bevisst grep for å skape en ny identitet, forklarer medeier Hans Skretting. 

– Det er litt viktig at dette stedet ikke bare blir en videreføring av Pingvinen, det har vi gjort grep for å unngå. Så her var det ingen som kjente hverandre fra før. Åpningsdagen ble faktisk litt som første skoledag for flere av oss, sier daglig leder og eier Yngvar Flatøy og tar en slurk av kaffen.

‍De to har jobbet sammen i en mannsalder. Karrieren til Yngvar startet som dørvakt på Cafe Opera.

– Da var jeg knapt nok 18 år, røper han og gløtter bort på kompisen. Hans må le. 

Etter Cafe Opera forsvant Yngvar fra utelivsbransjen i 12 år, men da 30-årene nærmet seg var han tilbake på Cafe Opera og etter hvert Verftet. Fra 2006 var det Pingvinen som gjaldt, og det var her han møtte Hans.

– Du var vel ansatt nummer syv? 

– Ja, jeg var det, men jeg var med helt fra start.

Blitt voksne med bransjen

Hans kom inn i bransjen som student i Bergen. Videre fulgte styreverv i Hulen, før han gikk inn på driftssiden i utelivsbransjen. Pingvinen ble deres felles prosjekt.

– Så man kan si at vi kjenner hverandre godt, og vet hvordan vi best kan utfylle hverandre. Yngvar har mer håndlag enn meg, mens jeg er mer på kommunikasjon og har personalansvaret.

– Ja, for du tar telefonen. Det gjør ikke jeg, innrømmer Yngvar og blunker.

Oljen har så vidt tørket på eikebordene, men planene for lokalet har de hatt i nesten ti år. Likevel var det ikke før i 2020 at leiekontrakten til Hectors Hybel gikk ut, og de for alvor begynte å gå i gang med et nytt konsept. Med koronas inntog ble det et mellomparti hvor lokalene sto tomme, men fra mars i år har det vært full renovering i bygget i Vaskerelven.

– På mange måter har planene blitt til mens vi har gått, selv om vi har visst lenge at vi ville gjøre noe her, sier Yngvar.

Det er Yngvar, Hans og Engengruppen som er eiere og drivere av Frøken Schmidt. En gastropub, og et utested, med fokus på kvalitetsmat og drikke, men som frir til mannen i gaten med sin tilgjengelighet og upretensiøshet. 

– Ingen hvite duker her, ler Yngvar og får støtte fra Hans som supplerer:

– Vi er åpen til klokken ett i hverdagen og klokken to i helgene. Så dette er et sted man kan bli værende etter du har spist, og så er det heller ingen spiseplikt. Så lenge man er hyggelig er alle velkommen hit.

For det er kanskje lavt under taket, men høy takhøyde likevel. Det varme lokalet er bygget for fleksible bordsettinger, med bordplater som kan bygges ut, flyttes og fjernes. Man skal kunne bruke hele rommet, på de måtene situasjonene som oppstår i rommet inviterer til.

– Men jeg skal innrømme at siden det er så lavt under taket, har det vært fristende å male stedet svart og lage en rockebule av det hele, konkluderer Yngvar.

‍– Marie og Ingis har gjort en god jobb

De to titter opp på ruten ved endebordet og slår fast:

– Men det føles trygt her, og det er viktig. 

Tryggheten kan forklares med flere av romelementene; industrilampene med sin varme belysning, naturmaterialer, kunsten på veggene, ballongene fra åpningen som sakte visner ut, men som ikke lar det være tvil om en vellykket åpningsdag. Men kanskje viktigst av alt: Folkene. Olander Jacobsen har sitt første møte med restaurantbransjen i servitørjobben på Frøken Schmidt. 

– Og jeg kan allerede si at dette er den beste jobben jeg har hatt. Teamet som er her samarbeider så godt, forteller han, og rydder bort keramikkkrusene fra Con Gusto.

Stedet er innredet av kunstner Marie Storaas og designer Ingis. Sammen med eierne har de møttes jevnlig for å besjele stedet med vakker kunst, blant annet fra prosjektet Arva. I tillegg har de to utarbeidet en profilmanual til stedet, funnet frem til de rette flisene og trumfet gjennom mikrosement på gulvene. Interiørarkitekt Nina Frisk, i En til En Arkitekter, har vært med på planlegging og tegning av lokalene. Og i midten av lokalet finner du signaturbildet «Frk.Schmidt», malt av Marie Storaas.

– De er utrolig dyktige, så det har vært veldig fint å gjøre denne prosessen sammen med dem. De har rett og slett gjort en god jobb, slår Hans fast.

– Hun bodde faktisk i dette bygget

– Men dere, jeg lurer rett og slett på dette navnet, er det sånn å forstå at det har bodd en dame her som het Frøken Schmidt?

– Jeg vet ikke helt om jeg har lyst til å snakke om henne, sier Yngvar og legger armene i kryss. 

Vi ser spørrende på ham, og et smil begynner å forme seg på andre enden av bordet.

– Men hun hadde god portvin, det hadde hun, røper den erfarne restauranteieren med et lurt smil. Etter en ettertenksom pustepause fortsetter han: 

– Hun bodde faktisk i dette bygget. Hun var en gammel dame jeg synes var veldig skummel da jeg vokste opp. 

Yngvar har hatt tilknytning til bygget via sine foreldre så lenge han kan huske. De eide bygget, og i dag er han selv en av eierne. Frøken Schmidt var en av skikkelsene han møtte jevnlig i gangen.

– Etter hvert som jeg ble voksen så var hun ikke så skummel lenger. Hun var en veldig hyggelig dame, varm når du kjente henne.

Teak fra Frøken Schmidts kjøkken

Han peker mot ytterdøren.

– Da jeg reparerte den, brukte jeg faktisk teak fra kjøkkenet til Frøken Schmidt.

Det var han som fikk i oppgave å rive kjøkkenet, som var bygget med eksklusive finerplater av teak. Kjøkkenet vant Frøken Schmidt i en konkurranse. Det var Morgenavisen som på 50-tallet prøvde å finne Bergens styggeste kjøkken. Vinneren skulle bli påkostet et splitter nytt kjøkken betalt av avisen. 

– Ja, så det ble Frøken Schmidt som fikk nytt kjøkken, da. Sikkert byens fineste, ler han.

– Så har jo alle kattene dine hett Frøken Schmidt, skyter Hans inn.

– Men så er det jo også et veldig godt kattenavn, svarer Yngvar og humrer videre.

– Hva tror du Frøken Schmidt ville sagt om hun fikk se at hun lever videre her i Vaskerelven?

– Jeg tror hun hadde blitt sjokkert, haha. Sånn, da har du lurt det ut av meg.

Fornøyde med dagens fangst, og da tenker vi ikke på bifangsten av uer vi fant på menyen, klapper vi sammen kamerautstyr og notatblokken og gruer oss til å gå ut i den bitende bergenskulden. Det er flere lag av varme på Frøken Schmidt, og skal vi tro eierne, er ikke stedet det samme neste gang vi kommer. For tanken er at stedet skal utvikle seg i takt med gjestene, alle de som er med på å fylle stedet med latter, diskusjoner og mat- og drikkeopplevelser.

Og vi liker den tanken.