– Han er som en luftballong vi må dra ned litt

De tror ikke på flertallsbeslutninger, maske-gimmicks og TikTok-artister. Det bergenske poprock-bandet «1991» tror på seg selv: - Vi har ingen planer om å stappe musikken vår ned i halsen på folk.

Artikkel
Artikkel
– Han er som en luftballong vi må dra ned litt

Foto: Pernille Sommer

Vokalisten Torkel Eikevik og resten av bandet «1991» er midt i en recording session i bandets øvingslokaler på USF Verftet når vi kommer og avbryter. 

– Bare to sekunder, roper Torkel og biter godt fast i et plekter og spiller videre på gitarriffet på oppfølgeren til P3-listede «Månar», som slapp rundt juletider i fjor. De tre andre; gitarist Sander Solås, bassist Stian Brungot og trommeslager Severin Sandvik sitter i sofaen og lytter nøye, mens produsent Robert Jønnum gir signaler om at Torkel er inne på noe. De vet alle hvordan det bør høres ut, for å høres ut som «1991». 

– Hele målet er at du skal høre med en gang at det er oss, uten at jeg har sunget en strofe. Og det hører du i nerven, og i trommene til Sandvik her, sier han og peker mot fetteren Severin.

Dro til Bergen for å spille i band

Hele bandet la, på ulike tidspunkt, ut på en reise som ledet dem til Bergen. Fra oppveksten i Dale i Sogn og Fjordane til byen som var røffere i kantene og grovere i uttrykket enn alternativene, akkurat som rocken de hadde ambisjoner om å lage. Progressivt. De kom til Bergen for å spille i band.

– Utenom meg, da. Jeg kommer fra Ålesund, og kom til Bergen med et annet rockeband, men det ble oppløst, forteller Stian.

En tur til Sør-Amerika, en norgesturné og en Spellemannspris med bluestrioen «MK's Marvellous Medicine» senere, var Stian på plass som dedikert bassist i «1991».  Bandet har kun holdt på et års tid, men de har alle spilt instrumenter i over 20 år. Første singlen «Hodet over vann» har snart vært listet i et halvt år hos NRK P3. Så kom den andre singelen «Månar» og seilte like lett inn som favoritt i P3-redaksjonen. Målrettet arbeid for å finne en unik sound og etablere en bærekraftig gruppedynamikk er noen av hemmelighetene bak den raske suksessen.

– Jeg har drevet nok med musikk der jeg har tenkt at det «får gå som det går», men her kan alle det de driver med så utrolig godt, og de rette folkene har allerede gitt oss en tommel opp. Så ambisjonene er skyhøye. Vi skal bli et «household name» i Norge, erklærer Torkel. Beina tripper. Han snakker rasende fort og skyter inn:

– Et annet mål er å ikke høres ut som resten av bandene i byen. 

– Før var vi nok kanskje litt mer skranglerock, ja. Litt mer bergensk, konkluderer Severin.

– Ja. Nå er vi jo litt mer stadionrock? Poprock? Selv om jeg ikke ønsker å sette det i noen bås. Vi prøver i hvert fall ikke å høres ut som resten av bandene i byen som alle skal være veldig intrikate. Dette er rett frem kompromissløst, slår Torkel fast på kav sognemål.

«1991» er et selverklært liveband.

Rocken er ikke død

Et fullstappet Victoria og sprengt kapasitet på Samvirket i Dale, hvor de raste gjennom hele 16 låter, ga de nok en bekreftelse på at all live-erfaringen fra tidligere også gir uttelling i dette prosjektet. At det er fire distinkte karakterer som står på scenen er tydelig, og reglene er konsekvente; Ikke alt er en flertallsbeslutning, men demokratiet råder likevel. I ånden.

 – Jeg synes det er enkelt å forholde seg til gruppedynamikken vår. Alt er ikke en kampsak, og Torkel har litt siste ordet på ting. Det blir naturlig, innrømmer Severin.

– Hva gjør dere om det skulle bli utfordringer da?

Nei, da blir det vel slåssing da, he-he.

 Det er faktisk en gammel saying som sier at demokrati ikke funker i et band, men jeg er litt uenig der. Men det er et godt tegn at vi alle har klare roller, se på Oasis liksom, det gikk jo til helvette, ler Torkel.

De er opptatt av timing. Var rocken død en stund, der? Med «mye skranglerock for tiden» så de sitt snitt til å tette et hull i markedet. Naturligvis. Veien er lang fra Kaizers til Kvelertak, og i mellom der var det mye plass å ta av.

Det er et paradigmeskifte på gang i musikklandskapet i Norge, begynner Stian. 

Ja, det heller mot band igjen nå. Før var det hiphop. Men jeg tror folk er drittleie av å gå på konsert uten å høre instrumenter. Personlig synes jeg det er helt jævlig, sier Torkel med et sukk og fortsetter:

Å stå på en scene uten instrumenter føles nakent og feil. Den energien man formidler ved å spille musikken selv, det tror jeg folk savner. Autensitet. 

– Man må nesten vise handcraften. Det handler mer om musikerne da. Jeg tror det er derfor vi har poppet litt på radio, tror Severin.

Rusen

Vi beveger oss ut fra øvingslokalene og inn i de nyoppussede konsertlokalene på Verftet. Lokalet er tomt, men gjengen er enige om at hvis det er én arena de kunne tenke seg å spille på i Bergen, så måtte det bli her. Nå håper de bare flere får øynene opp for bandet, slik at de kan få medhold i søknadene om støtte. 

– Kulturdirektoratet må få øynene hit! Bjørn Eidsvåg trenger ikke mer penger, han har penger. Torkel ser fortvilet opp i luften før han vender tilbake til samtalen.

– Dette her vi holder på med nå krever ressurser. Vi må spille gigs, og så betaler vi studiogjelden med forrige gig, skyter Severin inn. 

– Ja, det er den fasen vi er i nå. Så når søknader ikke blir innfridd…Torkel tar en tenkepause. 

– Får vi 50 000 kroner, så holder det til en EP. Og så gir vi tilbake gjennom kulturen vi skaper.

Det er band som Smashing Pumpkins, tidlig Foo Figthers og Oasis som er inspirasjonen når bandet går i gang med sine intense innspillingsperioder. På siden har de fleste fulltidsjobber, bassisten Stian er karriereveilder, trommeslager Severin er pedagogisk leder i barnehage, gitaristen Sander studerer «Music management». I tillegg til å også spille i andre band, går all ledig tid til prosjektet. 

– Mens jeg gjør dette fulltid. Rett og slett fordi jeg er gammel rusmisbruker, og sluttet med det, liksom. Ettervernet og jobben med å bygge seg opp igjen krever nesten alt fokuset og tiden min nå, opplyser Torkel.

– Faen, for en overgang, avbryter Severin.

– Nei, men jeg har vært veldig åpen om det. Det har vært min måte å deale med det på. Det siste året har jeg vært rusfri foruten et par øl en og annen gang. Tiden har gått til å lage musikk. Det er min jobb, å komme i form i hodet igjen og være far, sier Torkel og blir mer alvorlig. 

Det kommende albumet spilles inn på USF Verftet.

– Det går litt fortere med han enn oss nevrotypiske

«1991»-vokalisten er opprinnelig utdannet journalist, og jobbet i NRK. Håpet er å en dag vende tilbake til statskanalen.

– Men først skal jeg komme tilbake til baseline etter så mange år med misbruk. Jeg har kraftig ADHD og mye overskudd som jeg trenger å få utløp for. Og hvis jeg ikke får det, går det innover og gir meg masse angst og hodebry, så da skriver jeg gjerne 15 låter og får det ut på den måten.

– Hva skriver du da?

– Jeg har skrevet mange ballader om fortapt kjærlighet, fordi det er enkelt. Hvis du føler det, er det lett å sette ord på det. Men også mørke ting. Den låten jeg skriver på nå heter «Egodød» og handler om hvor deilig det er å slippe masken og kjenne at man ikke trenger å late som lenger. 

– Det er en utfordring å leve med senskadene av sånn som jeg har levd.

– Men skriver du også om rusen?

– Ja, de historiene er med i låtene. Det er jo en utfordring å leve med senskadene av sånn som jeg har levd, men jeg prøver å ikke låse meg til det, for det kan bli slitsomt. Hvis man hører på Morrissey, så hører man at det kan bli litt…sytete? Og et album med syting, det gidder jeg ikke. Men jeg kan ta små tema innenfor det jeg har opplevd og strekke det ut.

Han håper det han har gått igjennom - og nå står på andre siden av - kan være til inspirasjon for andre. Han tror også at det kan være en grunn til at publikum blir ekstra investert. De heier mer når de vet hva som ligger bak.

– Men uten at det er noe jeg prøver å spille på. Det er bare en del av meg, og derfor er det umulig å legge vekk. Så jeg tror at det å bruke smerten som inspirasjon er gull verdt. Det blir som med oljen, noe møkkete drit som blir om til gull, ler han.

– Den ADHD-en til Torkel er en ganske interessant faktor når vi jobber sammen. Han har så mange ideer, og det går litt fortere med han enn oss nevrotypiske. Så du får på en måte et innblikk i hodet hans når du hører musikken vår. Han er på en måte en luftballong man må dra ned litt, sier Severin og blunker til fetteren.

– Så han er gassen og dere er bremsen?

– Ikke bremsen. Clutchen. Vi prøver ikke å bremse han, bare å få bilen i riktig gir, så kan vi ta den opp i sjette til slutt, liksom.

Fra venstre; Torkel Eikevik og Stian Brungot på øving. Foto: Silja Eiken Mannes

– Jeg gidder ikke stappe det ned i halsen på noen

Låtene kommer dettende ned i hodet hans, gjerne når han er på gitarbutikken og helst må spille inn låten der og da. En telefon til sitt trofaste band, og alle legger ned timene på Verftet kommende uke. Sånn funker kodeksen i bandet. All ledig tid blir viet til musikken. Men så kom det en sønn til verden i fjor, og han fikk plutselig noe større å tenke på enn seg selv. 

– Det føltes ut som livet mitt kom i andre rekke for første gang, og det føles veldig bra for en som har vært mye inne i sitt eget hode.

– Men kan jeg si en ting til? Om det å skulle få musikken sin ut der? For det er ganske vanskelig å være synlig i en smørje av så mange musikere. Alt er blitt så krampaktig, og ingen av oss har lyst til det der. Vi har bare lyst til å bli sett fordi vi er gode nok, men det er vanskelig i dag, sier han og legger til: 

– Alle skal ha en fuckings vinkling i dag, og alle skal ha en gimmick. Jeg er så lei av at musikk har blitt degradert til masker og gimmicker. Det er jo det motsatte av å være unik, så fuck det.

Sagaen fortsetter

Bandet prøver å være selve motvekten til maske-rap og PR-stunts.

– Dette skal være musikk spilt bra nok til at du kan oppdage oss på egen hånd. Jeg gidder ikke stappe det ned i halsen på noen, hvis du liker det er det konge, men jeg stoler på at det er bra nok til at det vil nå de stedene musikken fortjener å være, og den visjonen har vi alltid hatt.

Før Kaizers gikk på scenen i Bergen spilte Bergen Live «Månar» på fullt volum. Det tok de som et tegn på at de er inne på noe. 16 låter er allerede så godt som ferdige og klare for å spilles inn og ta plass på det første albumet. Når det kommer vet ingen.

– Jeg tror det blir et singel-år i år. Jeg tror vi kan si det sånn, avslutter Severin.

Siste innlegg

April 14, 2024
Podcast
Podcast
En angolsk-portugisisk bergenser i podcaststudio

Miss Tati er gjest hos Doddo og Irene i "Inkludert" podcasten

April 2, 2024
Artikkel
Artikkel
– Publikum lo på de rette stedene

Fra å gründe helektriske racerbåter til å sette tamilsk mat på kartet. Sesong 2 av dokumentarserien «Uredd» byr på latter, tårer og en god dose varme.

March 29, 2024
Artikkel
Artikkel
STIL med Elise Hisdal

I denne motespalten snakker vi med kule folk om personlig stil og elementene som har vært med på å forme den.